Råttent regnskap

Når naturen settes opp mot markedskreftene, ender den sjelden som seierherre. Naturen har en masse effekter som det ikke er kolonner for i markedsregnskapet, naturlig nok fordi den er uberegnelig – og den har det med å ta igjen, når den presses. Da får kronene en annen klang.

Det leie regnestykket

Vi har det rundt hjørnet. Gang på gang tar det markedsorienterte mennesket styringen, gang på gang slår naturen saltomortale. Allerede for 30 år siden verserte et regnskap som fikk verdens mektige til å våkne (men de sovnet igjen!). Det var i Thailand, hvor regjeringen på 80-tallet – støttet av Verdensbanken – jevnet mangroveskogene med jorden for å bygge rekefarmer. På en prikk ideelt for det stigende markedet for frosne reker. Enn så lenge, det ble god forretning: Det var mer å tjene på reker enn på tømmer og andre produkter fra mangrovene. Noen år senere gjorde man et nytt regnestykke, da var bunnlinja en annen.

For det viste seg: Når man regnet inn verdien av at den sanerte mangroveskogen i sin tid hadde beskyttet kysten og dens betydning for fisket og fiskeri, gikk regnskapet ut med at det ville vært langt bedre for landets økonomiske utvikling om man hadde beholdt skogen. Det var for sent.

LES OGSÅ:Jobber for skaperverket, men frykter ikke miljø-stempel

Kvadratiske hoder

Det er vanskelig å skjønne hva slags hoder de har, de som plukker ut noen kvadratkilometer natur og omskriver den i markedskroner. Men den slags verdisettingsstudier vokser, og brukes mer og mer som grunnlag for politiske beslutninger – i Norge og verden. Det er klart naturen er en del av de beslutningene vi må ta for å bygge et «naturlig» samfunn, den er heller ikke hellig. Men vi må skånes for (og avsløre) en økonomi som ikke skjønner at her er det helhetens cellevev – natur og utvikling sammen – som teller og forteller. Prises naturen for lavt, slår den tilbake. I så måte har den tyngde. Og det igjen, merkes i klingende mynt.

Sinnets helbred

Det er underlig at vi kaller den sanseløse delen av dette regnskapet som «sivilisasjon». Og jeg tenker, det er umulig for mennesket å få dette regnskapet til, uten å være i sanseposisjon til naturen, til billen i barken og mosen, til markenes og fuglenes daglige behov, trærne og gresset, det er naturballansen som går oss forbi. Bare nostalgisk «poesi», sier man, og poesi har ikke med «virkelighet» å gjøre. Det er bare det at naturen tar igjen med prosa.

Skal ingenting røres? Drømmer jeg søtt om et samfunn uten teknologi? Jo, det skal det, til det første – «nei» til det siste. Alt er i utvikling. Men tukler vi med naturens grunnstrukturer i det store og hele, blir det innvikling, i verste og mange fall avvikling av utviklingen. Det stanser bare.

Følg oss på Facebook og Twitter!

«Bare i jevnlig kontakt med en håndgripelig jord og himmel kan vi lære å orientere oss å navigere i de mangfoldige dimensjonene som nå fanger oss og gjør krav på oss», sier den amerikanske sosialantropologen David Abram i boken Sansenes magi. Å se mer enn du ser (Flux forlag): «Uten skogens oksyderende pust, uten gravitasjonens faste grep og ­elvens fallende magi, har vi ingen distanse til teknologien, ingen måte å vurdere dens begrensninger på, ingen metode til å forhindre at vi blir som den.»

Det er det store regnestykket. Og det store speiles i det lille. For naturens egenverdi for deg og meg skal også regnes med: Hva med bærturen jeg og sikkert andre gjorde sist helg – hvor mye er den verd? – 20 kroner, 200 kroner, 2.000 kroner? Den skal sannelig med, den også. Men jeg vil sette prisen selv.

LES OGSÅ: Kjemper klimakampen i oppoverbakke

Tærer

Jo mer jeg tenker på det, desto mer tærer det på sinnets munterhet og helbred.