«I en konfrontasjon mellom Trump og poesi, hva skjer?»

Slik lød den britiske forfatteren Ali Smiths spørsmål til den amerikanske poeten Terrance Hayes i Linn Ullmanns podkast How to Proceed tidligere i høst.

To ytterpunkter, kunne man påstå: På den ene siden Donald Trumps brautende, slagordpregede og pompøse framferd – full av hule løfter og skamløs patos. På den andre poesiens vare, flerstemte og overskridende utforskning av språk, mening og det menneskelige.

Opp et nivå

Om enn noe forutinntatt – spørsmålet er utvilsomt engasjerende. Vår måte å forstå og bearbeide verden på ligger i stor grad i språket. På sitt beste lar poesien oss ta disse undersøkelsene opp et nivå – dit hverdagsspråket ikke rekker, som i Ingrid Nielsens Den andre Jakobstigen, eller i Karoline Brændejords Jeg vil våkne til verden, begge anmeldt i dagens bokseksjon. Det er langsom graving, til tider opprivende, til tider forløsende.

Sonetter for USA

Terrance Hayes er særlig kjent for diktsamlingen American Sonnets for My Past And Future Assassin (2018). De sytti diktene – eller sonettene – ble skrevet etter at Trump ble valgt til president i 2016, og flere av dem henvender seg til ham, om enn indirekte.

I Hayes sonetter skjer det et møte mellom poesi og politikk, men på poesiens premisser. Hayes, som selv er afroamerikaner, er ikke redd for la sonettene ta for seg brennaktuelle tema i det amerikanske samfunnet, som rasisme og maskulinitet.

Farlige strukturer

Hayes er langt fra den eneste forfatteren som griper fatt i de sosiale utfordringene USAs befolkning – og da særlig minoritetene – møter, og som mange mener er blitt forverret under Trumps styre.

«Redselen for at hennes nære skal havne på statistikken for unge svarte menn i fengsel, eller bare mishandles og drepes, er lammende», skriver kritiker Astrid Fosvold i sin anmeldelse av Jesmyn Wards erindringsbok Menn vi høstet (2013).Hun trekker også linjer til det kritikerroste og mye debatterte essayet Mellom verden og meg (2015)avTa-Nehisi Coates. Coates henvender seg til sin egen sønn, forteller ham at diskrimineringen opprettholdes av systemet, og at de som svarte menn er særlig utsatt.

Langsom seier

«Poesien vinner fordi den ber deg stole på en kombinasjon av hode og hjerte. Sinn, kropp, sjel. Å lese mellom linjene, men også lese linjene. Poesien belønner den måten å tenke på. Den vinner, men den vinner ikke på den glamorøse, bombastiske og til syvende og sist voldelige måten Trump bruker språk på nå.»

Slik svarte Hayes, i Klassekampens oversettelse.

Tirsdag velger USA kurs for de neste fire årene. La oss håpe all mobilisering mot den sittende presidenten har hatt virkning, og at det politiske språket også får bedre kår i tiden som kommer.