Podkast, terapi og Gud

Jeg hører på Hos Peder. Psykolog Peder Kjøs har satt en mikrofon i terapirommet sitt, og vi får følge ulike (og samtykkende) klienter i samtale med ham. Er de egentlig utrygge på grunn av barndommen? Tror de ikke at de er verdt noe? Hvorfor er det så vanskelig å være i relasjon?

Jeg hører på Sånn er du. Harald Eia og Nils Brenna har latt ulike kjendiser gå gjennom personlighetstesten Big Five, og sammen snakker de tre seg gjennom resultatene. Det er kostelig. Er Alex Rosén nevrotisk? Liker ikke Odd Nordstoga folk? Har de anlegg for nedstemthet, er de åpne for sanseinntrykk?

Skru av

Jeg løper min løpetur og lytter, men ofte må jeg skru av. Grunnen er at jeg blir så distrahert av det podkastene setter i gang i meg selv. Jeg forstyrrer det jeg hører på. Jeg slutter å lytte og begynner å tenke.

Vel er det interessant å kikke inn i andre menneskers liv. Men først og fremst hjelper disse podkastene meg til å kikke inn i mitt eget. Min lytting sklir uvegerlig over til at jeg stiller meg selv de samme spørsmålene som Kjøs eller Big Five stiller gjestene. Har jeg noe uoppgjort med noen? Fortrenger jeg følelsene mine? Og er jeg kanskje litt mindre planmessig enn jeg liker å smykke meg med?

Introspeksjonens nødvendighet

Det er lett å latterliggjøre den amerikanske terapeut-kulturen, der enhver som kan skrape sammen pengene går til psykolog. Men man trenger virkelig ikke være veldig plaget for å trenge å snakke med noen. For introspeksjon en viktig del av det å være et helt menneske. Mennesket har behov for å reflektere rundt seg selv og sin egen person. Men mange av oss trenger hjelp til å få det til, og det er ikke alltid venner bør være den hjelpen. Derfor trengs terapirommet og en profesjonell samtalepartner.

LES OGSÅ: Far til CP-rammet startet inkluderingskonferanse i kirken

Barnets bønn

På ett tidspunkt sluttet jeg å be aftenbønn med det eldste barnet mitt. Først lenge etter kom jeg på at jeg kanskje skulle sagt noe til ham om at han kunne henvende seg til Gud på egen hånd. Jeg strevde med hva jeg skulle si. Jeg endte med å si at han kunne tenke på dagen som hadde vært, og takke for det som hadde vært fint. Og om det var noe som var trist eller vanskelig, kunne han si det til Gud, høyt eller inni seg.

Idet jeg lukket døra til barnerommet, prøvde jeg å huske om jeg selv hadde fått noen veiledning i bønn som barn. Jeg kan ikke komme på noe. Men jeg vet at jeg i kirkelig sammenheng opp gjennom barne- og ungdomsår mange ganger har blitt fortalt at å be er å be om noe. Du kan be til Gud om hva som helst! sa barnelederne og de oppbyggelige barnebøkene. Det kan man selvsagt. Men det må like fullt være noe av det dummeste man kan si til barn om bønn.

For er det noe barn gjør, så er det å ønske seg, begjære ting de aldri kommer til å få, eller i det minste ting de definitivt ikke bør få. Enhver voksenperson med litt omløp i hodet vet at det ikke er slik bønn fungerer. Gud er ingen automat. Ber du fortrøstningsfullt om et berg med godteri og en ny sykkel før du legger deg, er sjansene store for at gudsbildet slår sprekker morgenen etter.

Heller psykolog

Terapien - og ikke minst den formen for offentlig terapi vi kan få tak i gjennom mediene - fyller en helt annen funksjon enn å oppfylle våre banale eller høyst rettmessige ønsker for livet vårt. Snarere er terapien, for dem av oss som ikke tilhører patologien, først og fremst en anledning til å kikke på sitt eget liv, og å gjøre det sammen med et annet menneske.

Dermed ligger terapien tettere opp mot bønnens dypeste impuls enn hva barneversjonen av bønn gjør. Jeg vil heller anbefale barna mine å gå til psykolog enn å sende Gud ønskelister som om han var julenissen selv.

Å være oppriktig

Hagar, muslimenes stam-mor og Abrahams slave, ble jaget ut av ørkenen av Sara, Abrahams kone. Sara var sjalu på Hagars graviditet. I villrede og alene i ørkenen får hun besøk av en engel. De snakker sammen. Og Hagar utbryter: «Du er en gud som ser meg.»

Gud har vi for å ha noen å være oppriktig overfor, sier Garbriel Gram i Arne Garborgs Trætte mænd. Jo mer jeg tenker over det, desto sannere tenker jeg at det er. De fleste av oss er så heldige å ha menneskelige fortrolige. Men de færreste av oss slipper hemningene helt og sier alt, alt, slik det er, til de nærmeste. Og godt er det. Men overfor Gud er det ingen vits i å forstille seg. Psykologer kan ikke lese tankene våre. Men at Gud kan er det hvile i.

LES OGSÅ: Pernilla vant fram: kommunen vraker bønneforbud

LES OGSÅ: Kirken og kampen mot slaveriet

LES OGSÅ: Eks-vitne: Jehovas vitner hvitmaler