Plaget av SAD?

Allerede i romjula begynner jeg å grue meg til januar og februar. De lengste, mørkeste og tristeste månedene i året. Jeg hater hverken kulde eller snø. Men mørket smitter over på meg: Hver vinter blir jeg smådeppa.

Som barn bodde jeg i Vadsø. Der var det skikkelig mørketid i mange uker. Jeg husker hvordan de voksne snakket om vinterdepresjonene: Noen ble trøtte om dagen og våken om natta. Andre snakket med lengsel i stemmen om «sydeferie» og «når sola kommer tilbake».

LES OGSÅ: Du kan glede andre ved å la din egen maske falle

Totalt mørke

For oss barna var vinteren topp. Vi akte, gikk på ski og bygde digre snøborger i skolegården og mellom husene. For det var enorme mengder med snø i Finmark på 70-tallet.

Først som voksen har jeg forstått hva de voksne snakket om. Det må ha vært en belastning med totalt mørke mange uker på rad. Nå har vitenskapen begynt å forklare fenomenet. Det anslås at rundt 350 millioner mennesker sliter med mørketid i større eller mindre grad. Fenomenet har til og med fått et navn: Sesongavhengig depresjon (SAD).

Men hjelper egentlig en diagnose? Blir vintertankene mindre tunge å bære fordi vi vet at mangel på sol kanskje endrer proteinnivået i hjernen?

LES OGSÅ: Hva er vitsen når jeg likevel skal dø?

Slipper å lure

Det er ikke sikkert det er sånn for alle: Men for meg gjør det faktisk det. Fordi jeg slipper å lure på om tungsinnet forsvinner. Jeg vet at det blir bedre når sola kommer. Bare det gjør de mørke dagene lettere.

For å kompensere slikker jeg sol de gangene jeg har anledning. Dessuten tar jeg tran og spiser bær, frukt og grønnsaker når jeg kan. I fjor sådde jeg dessuten tomatplanter i potter i februar. Jeg så spirene vokse fram mens vintervemodet sakte forsvant.

Små og enkle ting i hverdagen. Men det hjelper faktisk. I alle fall litt. Og snart kommer våren.