Nyheter

På den rette siden

Jeg har ikke plagiert noen. Jeg har ikke kommet på tanken en gang.

Du kommer til Satan! sa jeg til gutten som trillet sykkelen forbi ­hagen vår. Årstallet kan ha vært 1976, han var 17-18 år og hadde snille øyne.

Hvis noen hadde spurt meg om hvorfor jeg sa det, ville jeg sett forundret på dem. Trengte jeg en grunn til å fortelle noen sann­heten? Han var en synder, siden han hadde langt hår og brukte dongerijakke. Sannsynligvis hadde han en pakke Petterøe’s blå rulletobakk i lommen. Og han hørte garantert på rockemusikk.

I mitt religiøse oppvekst­miljø var de moralske markørene banale­ og tydelige. Jeg var bare fem-seks år, men kjente alle­rede på gleden av å være bedre enn andre.

LES OGSÅ: – Utdatert å bare sjekke nedskrevne noter

Forskjell på synd

I ungdomsårene brøt jeg med oppvekst­miljøet og havnet i en annen kristen sammenheng. Der også var det behov for klare definisjoner av innsiden og utsiden.

Det handlet om synd – men ikke hvilke som helst synder. Hovmod, misunnelse og baktalelse skapte lite engasjement. Men når temaet var handlinger de fleste av oss ikke hadde problemer med selv, ble harmen vekket: svir, homofili, ekteskapsbrudd og annen promiskuitet. Dette var moralske markører med en viktig tilleggsfunksjon utover den etiske. De definerte vår egen plassering på den rette siden av streken.

Å være på den rette siden av bestemte moralske markører, synes å være grunnleggende for selvbildet vårt. Det handler i liten grad om religion, for alle miljøer har dem. Resultatet ser vi ikke minst i sosiale medier: Moralsk harme over mennesker som tråkker over grensen. Behovet for å markere sitt eget ståsted på den rette siden.

LES OGSÅ: Når journalisten blir svindler

Juks i spaltene

De siste ukene har temaet vært plagiering. Det startet med mammabloggeren som ble avslørt av skeptikeren Gunnar Tjomlid etter å ha oversatt en tekst fra engelsk og presentert den som sin egen. Heldigvis for henne druknet avsløringen i alvorligere tilfeller av juks.

Først måtte DN-journalist Daniel Butenschøn beklage, så Journalisten-redaktør Helge Øgrim, og nå i helgen Vårt Lands egen spaltist, frilanseren Håvard Nyhus. Samtlige har lagt seg flate og innrømmet jukset.

Selvsagt er det viktig at juks avsløres. Sakene må gjennomgås, debattene må tas. Men jeg liker ikke den moralske indignasjonen. Jeg liker ikke følelsen av å være på rett side. For der er ingen av oss.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Daglig løgn

For å ta meg selv. Jeg har ikke plagiert noen. Jeg har ikke kommet på tanken engang, kanskje fordi jeg har vært kirkejournalist. De eneste avisene jeg i så fall kunne stjålet fra var Dagen og Norge IDAG.

Det betyr ikke at jeg ikke har jukseren i meg. Jeg prøver stadig å framstå som bedre og flinkere­ enn jeg er. Ifølge forskningen ­lyver, overdriver og underdriver­ vi alle sammen, hver eneste dag. Eller som filosofen Øyvind Kvalnes skrev i Aftenposten i forrige uke:

«De færreste mennesker har en så sterk moral at de aldri vil jukse eller gi etter for umoralske fristelser. Hvem som ender opp i søkelyset for å ha jukset, kan være tilfeldig. De har vært på feil sted til feil tid, og ikke fått tilstrekkelig motstand fra omgivelsene sine når sjansen til å jukse har budt seg.»

LES OGSÅ: – Nettet gjør det både lettere og vanskeligere å stjele

Sinnelagsetikk

Noe av det som er bra med Bibelen, er det tydelige oppgjøret den tar med moralsk indignasjon og harme. Den som er uten synd kan kaste den første steinen, sa Jesus.

I møte med moralistene flyttet han oppmerksomheten fra selve handlingen – som vi av mange årsaker gjør, eller avstår fra å gjøre – til ønsket vi alle har om å gjøre den.

Det nye testamentets forfattere har nærmest gjennomført denne­ tanken: Du kan ikke gradere ­moralen som det passer deg. Har du lyst til å bryte et bud, har du i prinsippet brutt det. Har du brutt ett, har du i prinsippet brutt alle. Derfor kan apostelen Paulus påstå at «når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv.»

Jeg glemmer ikke presten som for mange år siden ble bedt om en kommentar til at den pedofile sexforbryteren var tatt. «Det kunne vært meg», sa han. Oftere enn vi tror er forskjellen på oss selv og dem som trår over grensene, faktorer på utsiden.

Solidaritet

Derimot trenger vi mer av den moralske harmen som Arnulf Øverland snakket om: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Harmen som springer ut av solidariteten med de svakeste, når det sparkes nedover, når den fattige utnyttes. Da er det rett å rope.

Hvis vi samtidig husker at vi selv også er en del av problemet.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter