Øv deg på romfolket!

Rett utenfor her, ved hjørnet jeg litt for ofte går forbi, sitter en forhutlet, rundt 60 år gammel mann. Det er dagen etter valget, for ham antagelig en absurditet­. Om han i det hele tatt har lagt merke til det. Han sitter med et brunslitt, sunnklemt pappkrus uten kroner når jeg går på jobb, han sitter der når jeg går hjem. Knestående.

LES OGSÅ: «Øk grensekontrollen og asylkvotene»

Hvor snille?

Og så tenker jeg: Hvor snille er vi egentlig? Er vi snillest­ når vi ser flyktningstrømmen på TV, da renner hjertene våre over? Holder den blankskurte velviljen­ når flyktningene er her og krever mer av oss enn tårer­ og sentimentale følelser?

Hva når Nav sprenges­, kriminalitet­ brer seg i utkanten av miljøene, og hva når de vil begrave sine døde på helt andre måter enn oss og vi daglig må tåle å se lidelsen i øynene? Mål oss på hvordan vi behandler romene.

SE OVERSIKTEN: Her kan du hjelpe flyktninger

Har ikke vært greie

For hvordan behandlet vi «pakkisene», da de kom hit på 70-tallet? Som en underklasse. Afghanerne­ mistenkte vi for å ha onde hensikter og ville avkristne Norge. Er den menige mann og kvinne hoppende glade for polakker som «tar» arbeidet fra oss, siden de ikke har jobb og kan forsørge sine i hjemlandet? Thailenderne er for så vidt greie, for de fyller kirkene våre og er gode til å lage mat. Og de «annerledes» jødene, vi har ikke vært greie mot dem heller.

I det hele tatt: Jeg lurer på hva som skjer når vi Norge oppdager at syriske flyktninger er vanskelige – de nest vanskeligste – å integrere. Sånn er det i 
Danmark og andre steder. Etter tre år i landet er bare 13 prosent i jobb. Mange har i desperasjon løyet på 
seg høyere utdannelse, men har det altså ikke. 
Hva da?

LES OGSÅ: Oslo-politiet anklages for å diskriminere romfolk

«Fylt av kjærlighet»

Jeg tenker på dagene etter 22. juli – da kronprins Haakon i en solidaritetsaksjon tok munnen full og sa at «Oslos gater er fylt av kjærlighet». Noen dager senere var de fleste av oss opptatt av polpriser og eiendomsskatt, igjen. «Varmen» vår havarer gang på gang. Så: La møtet med våre spillende, lengtende, sørgende, forhutlede på gata være en prøvestein på om vi er verdige til å ta imot all forventningen og lengselen som nå banker ved grensene. Eller om vi ender med å skuffe dem, også.

LES OGSÅ: Vi trenger tiggerne mer enn de trenger oss