Opplevelsen av å høre til

Denne kommentaren er skrevet av Petter Fiskum Myhr – vinneren av årets Petter Dass-pris. 

De fleste av oss pleier ikke å møtes her, i kirken, men denne dagen gjør vi det. For å synge kjente og kjære sanger som vekker minner, tanker og følelser. For å høre historien om Jesusbarnet, om han som kom ned fra det høye til det lave, ja, til de minste blant oss. Vi kommer for å høre presten preke over den vakre teksten. Forhåpentligvis vil hun gjøre den relevant for vår tid, få oss til å ta et oppgjør med våre hierarkiske tankemønstre, dette jaget etter status i samfunnet og i kirken.

Gang på gang må vi minnes om dette, for vi glemmer det stadig.

Deilig er jorden

Personlig ser jeg mest fram til tre ganger tre klokkeslag mot slutten. Det er det eneste stedet i gudstjenesten hvor jeg selv får komme til orde. Da ber jeg for mine nærmeste, for familie og venner, og for folk jeg ikke kjenner, men som jeg likevel tenker på og bryr meg om. Jeg tar med så mange jeg rekker før det niende klokkeslaget toner ut – altfor raskt – og orgelet tar over, og vi stemmer i med Deilig Er Jorden, mens tårene tar oss.

Så går vi ut, gladere enn da vi kom, mer fylt av fred, mer fylt av kjærlighet til hverandre og verden for øvrig, og med et sterkere ønske om å bli et bedre menneske. Vi er takknemlige og glade for at vi gikk i kirken denne jula også. Likevel skal det gå et år til neste gang de fleste av oss går til gudstjeneste igjen.

LES OGSÅ: En jøde feirer jul

Rette stedet

Hvorfor er det sånn? Hvorfor oppleves kirken så fin, så god og så helt klart det rette stedet å være akkurat på julaften, og ikke på søndagene som følger deretter?

Det kan skyldes det faktum at vi er så mange på julaften. Det føles ikke rart å gå i kirken denne dagen. Det er noe man gjør. Og vi liker ikke å skille oss ut, spesielt ikke i religiøs sammenheng.

Gjenkjennelsen

I kirken på julaften får vi dessuten synge sanger vi har et forhold til. Vi får høre en vakker fortelling, vi får oppleve et fellesskap i en gjenkjennelig atmosfære. Vi kan relatere det som skjer til livene våre. Samtidig som det er noe helt annerledes.

Og dette er de to viktigste forutsetningene for at vi skal kunne oppleve noe på en så sterk måte at det beveger oss, ja, forandrer oss. Den første forutsetningen, gjenkjennelsen, kalles refere-rende autentisitet, i teorien om opplevelsesdesign. Mens det å oppleve noe annet, noe som er større enn en selv, kalles kontrast.

Kontrasten

I kirken på vanlige søndager er det ikke som på julaften. Du har kontrasten, men mange mangler ofte gjenkjennelsen. Sangene er ukjente, orgelet er saktmodig, bibeltekstene er fragmenterte – vi opplever ingen retning, ingen relevans. Det eneste vi står igjen med er kontrasten, men vi klarer ikke å koble oss på, fordi vi mangler det som anerkjenner våre liv, våre erfaringer, våre kulturelle referanser.

Under Olavsfestdagene sist sommer bød vi på saksofonisten John Coltranes vakre hyllest til Gud, A Love Supreme, i Vår Frue kirke. Under konserten løftet vi fram to ikoner av den svarte amerikanske kustneren Mark Dukes. Ett ikon av St. John Coltrane selv, og ett ikon av en svart madonna med et kikkertsikte rettet mot hjertet. I stedet for Jesusbarnet ser vi en svart gutt med hendene i været, midt i skuddlinjen.

Lignet på henne

I Vårt Land fortalte den anglikanske presten April Almaas om den følelsesmessige reaksjonen hun fikk da hun gikk inn i kirken denne dagen. For første gang, siden hun kom til Norge for over 20 år siden, kom hun inn i en kirke der noen hadde løftet fram og anerkjente mennesker som lignet på henne. Dette betyr enormt mye, ifølge April: «Det gir ei kjensle av å vere velkommen, av å høyre til, av å vere normal – i staden for å kjenne seg framand, ikkje ønskt, feil.»

Dette viser hvor viktig refererende autentisitet er for vår opplevelse av å høre til. Og det gjelder ikke bare for bildekunsten du møter i kirken, det gjelder også for musikken, for tekstene og for måten man snakker på. Dikterpresten Petter Dass forstod dette. Det var derfor han refererte til torsk og skrei og den barske nordlandsnaturen i sitt forfatterskap.

Finne mening

I dag er vi nordmenn mer forskjellige enn noensinne. Ikke bare minoritetene, men også majoritetsbefolkningen. Vi har ulik smak og ulik kunnskap, vi har ulike interesser, lever ulike liv, men vi har alle det samme grunnleggende behovet for å finne mening, og helst i fellesskap med andre. Og vi lengter etter en liturgisk tolkning av våre liv.

Kirken må ta denne forskjelligheten på alvor. Det er ikke teologiske anfektelser som hindrer mange i å gå i kirken. Da hadde de ikke gått på julaften heller. Jeg er overbevist om at det er de kulturelle referansene flertallet savner, det er den refererende autentisiteten, at det som skjer i kirkerommet handler om våre liv på en troverdig måte.

Det er ikke folk som skal bli som kirken. Det er kirken som må bli som folk. Bare på den måten kan vi bygge en folkekirke.