Musikk

Nostalgi blir nonsens

Det var mye bra pop-musikk på 1960-tallet, faktisk også en god del på 1980-tallet. Det ser vi ikke stort til på massemønstringene «We Love The 60's & 70's» og «We Love The 80's».

Bilde 1 av 3

Happeningene hvor kjærligheten til bestemte tiårs musikk blir et påskudd for å feste og tjene gode arrangørkroner, sprer om seg som ild i tørt gress. Plakater for «We Love The 80's» i Telenor Arena i Bærum 7. mai, og i Sørmarka Arena i Stavanger 28. mai, tapetserer for tiden hver en ledig offentlig vegg. Som om det skulle være en viktig kulturbegivenhet det dreide seg om.

Men det er det jo ikke. Det er fest på lokalet, riktignok et stort lokale, det dreier seg om, med «nogo hummer og kanari-musikk attåt». Med en viss respekt for det Samantha Fox, Belinda Carlisle, svenske Opus, Alphaville og Johnny Logan har gjort som artister, så var det ikke viktig og slitesterk pop-musikk de stod for. Det er den heller ikke blitt.

Sånn sett kler artistene arrangementet de er invitert til. De få artistene på plakaten som i sin tid var bra, blir først og fremst et slags kulturelt alibi for noe som mest av alt minner om et raveparty for viderekommende. Enten er sistnevnte artister blitt desperat i beit for jobber, eller så tenker de vel at dette bare er en artig avveksling i deres nye A-4-liv.

LES MER: «Ulf Lundells musikk har gledet og forarget mange i over 40 år»

Milevis fra ABBA

Blir arrangementene i mai like partypreget og lite representative for hva som var verdt å elske ved dette tiårets musikk, som «We Love The 60's & 70's» i fjor høst, og «We Love The 90's i fjor våres, kan det likevel være grunn til å sette opp varseltrekanter både under alle plakatene og foran konsertarenaene.

Artistene det lokkes med er for det meste bare smulene og restene fra de musikalske rettene som ble budt fram det tiåret de skal representere. Stort sett dreier det seg om artister hvor image og et fåtall lettbeinte hit-låter, ga dem et navn. Milevis fra A-ha, Pet Shop Boys, ABBA, Bangles, og all den andre virkelig gode 80-tallspopen.

LES MER: «Spellemann-juryen blandet kunst og kommers»

Staffasje og festligheter

Når publikummere fra fjern og nær likevel nøyer seg med dette, skyldes det nok at de her bare ser på musikken som en litt utydelig ramme rundt selve festen. Eller at de ikke setter andre musikalske krav, kanskje fordi de aldri har gjort det.

Muligens oppdaget de aldri den virkelig gode 80-tallsmusikken, den utenfor staffasjen og festlighetene, eller så brydde de seg ikke om den. Greit nok, det, hvis det har fungert for dem. God og viktig popmusikk blir det uansett ikke.

LES MER: Lager musikkonkurranse for folk på gata

Kunstig stimuli

At aldersgrensen på «We Love The 80's» er satt til 18 år, skyldes ikke at musikken er spesielt skadelig. Saken er at arrangøren legger opp til konsumering av alkohol, som gjennom ølsalg på stedet betyr ekstra inntekter.

Hvis publikums promille gjør at tilårskomne låter og kropper strammes opp til noe som ligner på gammel spenst, blir muligens også 699 kroner for en ståbillett, og 999 kroner for en sitteplass i «golden circle», en anstendig pris? Med seks-sju øl på toppen av billettprisen, blir det uansett en dyr aften for billig underholdning. Det må ikke underslås at alkoholservering også tilbys på de fleste andre konsertene her i landet. En uting er det, uansett.

Billig salgstriks

Nostalgi er ikke å forakte, heller ikke innenfor populærmusikken. Gode låtminner og konsertopplevelser fra flere tiår tilbake, har vært lydsporet til manges oppvekst. Ofte har det gjort livene rikere og morsommere, også i ettertid. Samtidig har det gjort populærmusikken bedre, bygd på tidligere låter som den alltid har vært.

Det betyr ikke at alt gammelt skal hentes fram, hverken fra glemselen eller den epoken hvor det hadde sin tid. I hvert fall ikke når det er snakk om dårlige utgaver eller i stor grad etterligninger av det opprinnelige, slik det så tydelig - og så pinlig - viste seg på «We Love The 60's & 70's» i fjor. Kjente bandnavn som Searchers og Animals, uten sentrale medlemmer som var bandet, kan ikke bli bra. Hep Stars fra Sverige, med Svenne Hedlund, hang heller ikke lenger på greip.

Skrur tiden tilbake

Enten artistene er hentet fra 60- eller 90-tallshylla, blir de i lett ustemte og halvhjertede utgaver fort parodier på det de en gang var. Når Samantha Fox og Kim Wilde fremdeles lirker seg inn i små kjoler, som sannsynligvis ikke har krympet, er ikke problemet at de har lagt seg ut, men at blir en litt merkelig og måte å stille klokka tilbake på.

Tiden har ikke stått stille, og det har ikke artistene heller. Bare låtene de er blitt kjent for. Artister som først og fremst har støttet seg på gode låter og ikke image, viser seg å ha atskillig lengre levetid enn de mer oppkonstruerte og markedstilpassede.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Pinlig og parodisk

Når selv trofaste fans, i hvert fall i edru tilstand, nesten alltid foretrekker originalinnpakningen av eldre helter, blir det uansett en stor utfordring for artistene å innfri forventningene.

Det er ikke uten grunn at nesten alle de engelske og amerikanske musikkbladene som fyller hyllemeter på hyllemeter i Narvesen-utsalg, preges av forsidebilder tatt for mange tiår siden. Forestillinger om det som har vært, er tydeligvis en bedre suksessoppskrift enn slik det er blitt. Det siste kan bli både pinlig og parodisk.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk