Norge, mitt Norge

'Troen er ikke noen bærende kraft i Norge», insisterer Gunnar C. Aakvaag i Morgenbladet (15. mai) og skisserer «en alternativ sekulær motfortelling» om «en gjeng gudløse sosialdemokrater» som i «år null» (1814) oppdaget at de kunne sette individet i sentrum.

En hjørnestein

Aakvaag foregir å ha et analytisk ærend og skriver innledningsvis at «det er viktig at vi har en korrekt forståelse av oss selv som samfunn». I motsetning til barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, som var så freidig at han kalte kristendommen «en hjørnestein» som «har satt sitt preg på dagens Norge» (NRK Ytring, 18.04), vil Aakvaag skrive så «historisk og sosiologisk treffende» som mulig, forsikrer han.

Noen avsnitt senere røper han imidlertid at motivasjonen nok er vel så politisk som faglig. Med henvisning til vår nye landsmenn heter det nå at det «er viktigere enn på lenge å tone ned religionens betydning».

Hvilket Aakvaag naturligvis står fritt til å mene. Det finnes gode grunner til å tone ned religionens betydning i møte med nye tider, og Aakvaag må tone flagg så mye han vil. Det er hans soleklare privilegium. Men ikke når han tar mål av seg å skrive så «treffende» og «korrekt» om historien som mulig – da kan han ikke skjene mellom det agiterende og analytiske på denne måten. Aakvaags fortelling minner derfor mest om mannen som går rundt og annonserer hvor utrolig ferdig han er med ekskjæresten. Fortellingen foregir å være gjennomsiktig og uberørt, men skjemmes av fortielser og insisteringer.

Tett kobling

En av disse forbigåelsene er Hans Nielsen Hauge, hvis innflytelse neppe kan overvurderes. Du trenger ikke ha lest Vårt Land de siste ukene for å ha fått med deg at det er en nær sammenheng mellom norsk vekkelseskristendom, pietisme og næringsvett. Francis Sejersted skriver i Demokratisk kapitalisme (1993) at haugebevegelsens kanskje viktigste bidrag i den norske moderniseringsprosessen var «at den gjorde det moralsk legitimt å søke profitt i markedet».

Mens Bjørn Are Davidsen minner om at Hauge på et tidspunkt alene sto for mer enn én prosent av landets bruttoinvesteringer (Dagen, 23. mai). Også Kaj Skagens fortelling av fjoråret (Norge, mitt Norge, 2018) kretser rundt nevnte Hauge. Her plasseres den foretaksomme lekpredikanten i midten av en ny nasjon bygd på «kunnskapens tre og på korsets tre tilsammen» (Skagen siterer Ibsen), et lykksalig nasjonalt forlik mellom opplysning, idealisme og ånd.

I Aakvaags versjon av historien, rett nok en «motfortelling», er dette korsets tre helt hogget vekk. Flere av embetsmennene på Eidsvoll var teologer og haugianere, men Aakvaag hevder like hardnakket at «det som drev dem, var ikke religion.» Nei vel? Og hvordan vet han det?

Den som roper i skogen

Spørsmålet peker på et metodologisk problem: Akkurat hva er «religion» nødt til gjøre for at Aakvaag vil anerkjenne det? Holder det, som Aakvaags sosiologkollega Jürgen Habermas skriver, at: «universell egalitarisme, fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken»?

Aakvaag gjør ingen forsøk på å avklare hva denne religionsessensen han ikke ser spor av er for noe, men går videre til å slå fast at «religion» er noe det er lite av i dag fordi kirkebenkene er glisne og stadig færre identifiserer seg som «troende». Hvilket kanskje er sant, men som i dette tilfellet har lite med saken å gjøre. Som Andreas Hardhaug Olsen skriver i Morgenbladet (22. mai): «er en misforståelse at bare den som er dypt og eksplisitt religiøs kan være influert av religiøse impulser.» Ta for eksempel førstkommende torsdag. Da er det Kristi himmelfartsdag, en dag som avgjort øver innflytelse på landets arbeidstagere og «gudløse sosialdemokrater» – uavhengig av om de «tror» på den eller ei.

Motsatt grøft

Fortiden er ikke død. Den er ikke engang fortid, og forholdet mellom religion, verdier og samfunnsbygging lar seg ikke sette på formel. Nettopp derfor er formelen fritt vilt og gjenstand for stadige revirkamper mellom «troende og «ikke-troende». Sånn sett er det bare rimelig at Aakvaag reagerer på noen av fortellingene det kjæles med i Kristen-Norge, som kan være idylliserende, selvbekreftende og forenklende inntil det bedragerske.

Dessverre faller også «motfortellingen» for fristelsen til å overstyre, og havner i den andre grøfta.