Noen tør være seg selv, andre­ tilpasser seg kristenpop­en

Den kristne platebransjen i USA prøver fremdeles å finne opp en ny Amy Grant eller Rebecca St. James. Et godt utseende er en forutsetning. Selvstendige kristne artister som tviholder på så vel sitt musikalske fundament, som personligheten sin, lar seg ikke lokke – selv om de må se langt etter priser og gode salgstall på kristenmarkedet. Andre sier ja takk, begge deler: De tilpasser seg både det verdslige og det kristne popmarkedet.

Sistnevnte marked i USA, er langt i fra er dødt, selv om distribusjonen av slike plater i Norge­ er så godt som lagt ned. Det samme­ er de kristne bok- og musikkforretningene som har solgt utgivelsene over disk. På Tidal og Spotify lever derimot den kristne pop-musikken i beste­ velgående, den er bare ikke så lett å oppdage. Fremdeles synes få medier, utenom de spesifikt kristne, at det er interessant å presentere den.

LES OGSÅ: Han kan stanse kvinnelig FN-sjef

Prøvde først Idol

Mest i skuddet i amerikansk «contemporary christian music» akkurat nå, er 24 år gamle Lauren Daigle fra Lafayette i Louisiana. Hun ble Årets artist under fjorårets Dove Award (kristenfolkets Grammy). Debutalbumet How Can It Be ble også nominert til årets Grammy Award for Best Contemporary Christian Music. Ikke overraskende, fordi artisten og platen er skreddersydd for kristen amerikansk radio, med sitt entydige,­ men nokså lettbeinte, evangeliske budskap, og sitt nokså pompøse Hillsong/Coldplay-light musikalske preg.

Visst kan Daigle synge, og sannsynligvis har platen et potensial også på det verdslige markedet. Men der nådde ungjenta aldri helt opp, verken i American Idol i 2010 eller 2012, selv om hun kom helt til finalerunden i Las Vegas siste gang.

Det var da det kristne selskapet Centricity Music hev seg rundt, og tilbød henne kontrakt. Mulig ikke Lauren Daigle så på det som en trøstepremie, men det virker uansett som hun grep muligheten til å få en karriere der det var mulig. Dessuten hadde hun vokst opp med en kristen tro, sunget i kor, og kjente markedet. Kanskje var hun hjertens enig i den musikalske profilen det kristne plate­selskapet skisserte for henne? Uansett ble ­debutplaten forutsigbar og kjedelig, både musikalsk og tekstlig.

LES OGSÅ: Denne religionen dominerer i norske medier

Mer troverdig

Kanskje hadde­ selskapet hennes lyttet til Mary Mary, søsknene Tina og Erica Campbell, som har gjort suksess både på det kristne og verdslige­ markedet i USA? Den ene søsteren,­ Erica Campbells siste soloplate, I Luh God, er skreddersydd for hit-listene, uten at hun firer på den kristne tekstprofilen.­ Dette er likevel atskillig­ mer sprudlende, sitrende, og oppleves mer troverdig, enn den så til de grader definerte kristenpop­artisten Lauren­ Daigle.­

Erica Campbells musikk syder og svetter, og tekstene griper mye mer tak i den menneskelige delen av troen. Sannsynligvis er hun ingen favoritt på konservative kristne radiostasjoner i USA, som alltid har hatt lite å gå på ut over det som er opplest og vedtatt av moderate og ikke-støtende uttrykksformer.

Øverste hylle

Danni Nichols er et av de mest spennende navn­ene på årets Greenbeltfestival i England, som starter 26. august. Når festivalen, som i snart 40 år har vært et alternativ til den mer strømlinjede kristne musikken, alltid har holdt et høyt artistisk nivå, sier det mye om hvilken posisjon Danni Nichols er i ferd med å få. En lytt på debutalbumet A Little Redemtion, og det nyeste, Mockingbird Lane, forteller hvorfor: En passe tilmålt blanding av soul, folk-pop og alternativ country, gir henne et tydelig definert særpreg.

De selvskrevne låtene er fra ­aller øverste hylle, med gjennomført gode melodier, og ærlige og usminkede tekster om tro og levd liv. At stemmen får nakkehårene­ til å reise seg, og ferdighetene hennes på både akustisk og elektrisk gitar, er frapperende, ­understreker hvor komplett hun er som artist. Hun trenger ingen kristen merkelapp som artist, sangene taler for seg selv.

Leigh Nash hadde i 1999 en kjempehit med «Kiss Me» med den kristne popgruppen Sixpence None The Richer.

LES OGSÅ: Savner sekulære stemmer i religionsdebatten

Sjarmerende

Fremdeles spilles låten jevnlig på NRK P1. De som har hørt den, vil også sannsynligvis huske den litt nasale, skjøre, men dønn sjarmerende stemmen. For 40-åringen fra Texas ble låten også delvis en døråpner for solo­karrieren hun startet etter at bandet ble lagt ned i 2006. Dessverre har ingen av de nye låtene hennes vært i nærheten av «Kiss Me»-suksessen. Det hadde hun fortjent.

Leigh Nash er en svært dyktig låtskriver og sanger. Noe hun ikke minst viser på sitt siste ­album, The State I'm In. I motsetning til de fleste Sixpence None The Richer-låtene, og soloalbumet Hymns And Sacred Songs (2011), er det ikke et forkynnende album. Bare feiende flotte folk­rocklåter, om livet hun har levd. Blant annet om å trå feil, men få lov til å begynne på nytt. Hvorfor skal ikke dét være kristelig nok, selv for en amerikansk kristenpopbransje?

Leigh Nashs veivalg og utvikling som artist, har en del til felles med Sam Phillips. Sistnevnte startet som kritikerrost kristen artist, med fornavnet Leslie. Da hun giftet seg med stjerneprodusenten T Bone Burnett, nullstilte hun karrieren, og satset på et verdslig marked. Hun ble, som Leigh Nash, ikke noe mindre ­interessant, snarere tvert imot.