Når vi stoler på eksperter

Hva slags samfunn får vi dersom vi skal slutte å stole på eksperter og autoriteter? Er ikke denne tilliten selve grunnmuren i et fellesskap som er godt å leve i?

Eller kan det være at selvstendige og kritiske individer faktisk er et av kjennetegnene på et demokratisk og moderne samfunn?

Spørsmål av denne typen kommer naturlig til overflaten når kommentarfeltene i sosiale medier nå fylles med synspunkter på at et av landets mest populære idrettsidoler kan bli dømt for doping fordi hun trodde på legen sin.

«Jeg er helt uten skyld», sier hun selv. «Ikke uten skyld», sier Antidoping Norge.

Helt på jordet

Norges Idrettsforbunds lovparagraf 12-5 fastslår at utøver selv er ansvarlig for ethvert stoff som detekteres i en dopingprøve. Dette gjelder enten det er snakk om bevisste forsøk på juks eller det handler om feil begått i god tro. Graden av uaktsomhet blir imidlertid vurdert og vil være avgjørende for lengden på en eventuell straff.

Mange mener dette viser at dopingreglene er helt på jordet, og at systemet vil undergrave seg selv. Rett og slett fordi det ikke rimer med folk flests rettsfølelse.

Skal det virkelig være pasientens ansvar dersom hun blir feiloperert av en lege? Vil ikke det være konsekvensen dersom vi sier at det er pasientens ansvar hvilke medisiner hun får av legen?

KOMMENTAR: Vi er sykest, vi er raskest og vi er moralsk overlegne

Internett

Jeg har selv blitt feiloperert. Episoden viste meg at også leger er mennesker som kan gjøre feil. I likhet med journalister.

For femti år siden stolte de fleste gode borgere både på legen, presten og pressen. Etter internetts framvekst er det blitt lett å skaffe seg informasjon på egen hånd. Lurer man på et legemiddel i 2016, kan man google eller sjekke Wada-appen. Svaret er ikke lenger unna enn Iphonen.

I skiløperen Therese Johaugs tilfelle fantes også ordet doping med store bokstaver inne i et rødt varselsskilt på pakken.

Dette forhindrer ikke at mange mener hun hadde vært aktsom nok ved å høre på legen sin. Noe hun faktisk også er kontraktsforpliktet til i henhold til utøverkontrakten med Skiforbundet. En kontrakt som dermed er i konflikt med dopingreglements punkt om objektivt ansvar.

Nürnberg-lov

Det er lett å føle empati på grunn av det menneskelige i Therese Johaugs sak. Men det gjør ikke at man kan ta lett på det prinsipielle:

Det man aksepterer som praksis i denne saken må også gjelde som allmenn lov for andre idrettsutøvere.

Det vil si at man må akseptere at kinesere, russere – og juksere av Lance Armstrongs format – kan slippe unna med å si at de fikk medisiner av sine leger.

De fleste som blir dopingtatt kommer med slike forklaringer. Dette er hovedgrunnen til idrettens Nürnberg-lov: Man slipper ikke unna ved å si at man har handlet på ordre.

KOMMENTAR: Er det en menneskerett å stå på pallen med astma

Råtne leger

Dessuten vet vi fra dopinghistorien at legene ofte er en del av den råtne kulturen. Italienske Ferrari, spanske Fuentes og amerikanske Conte var alle storleverandører av dop til et bredt utvalg av verdens beste idrettsutøvere. Skulle også disse stjernene slippe unna med å si at de hørte på legen sin?

Og hva med de norske utøverne som trente under Frank Evertsen, friidrettstreneren som opererte med forfalsket legelisens? Han satte sprøyter på sine utøvere og politiet fant veksthormoner hjemme hos ham. Hvis en av hans utøvere stolte på at han var en virkelig lege, skulle dette i så fall gi amnesti dersom det ble en dopingsak?

Det er lett å føle empati på grunn av det menneskelige i Therese Johaugs sak. Men det gjør ikke at man kan ta lett på det prinsipielle.

Godtroende

Det kan være vanskelig for alle å tenke kritisk om personer man ønsker å ha tillit til. Det vet de fleste som har ledere over seg – enten det er på arbeidsplasser eller i menigheter.

Hvis konsekvensene for ens eget liv er store nok ved å unnlate å undersøke de ordrene man får, kan det likevel bli kostbart å være godtroende.

Kan det tenkes at det voldsomme støtteapparatet i norsk langrenn kan ha bidratt til at utøverne blir sløve og overlater ansvaret til andre? Løperne har trenere, smørere, psykologer, fysioterapeuter, skitestere, kokker og medierådgivere som til enhver tid sørger for at det eneste de trenger å bruke energi på, er å trene og å sove.

Dette har gitt norske resultater som er konkurrentene like overlegne som det støtteapparatet vårt er. Etter to dopingsaker i norsk langrenn på kort tid – der to leger har fått skylden – er det lett å forstå at andre nasjoner nå har et minimumsønske: Likhet for loven.