Meninger

Når samfunnet påvirker troen

For min venn Quispe er det opplagt å foreta en offerhandling til 
jordgudinnen før han begynner å pløye. Min bondenabo i Tveit 
avfeier slikt som «overtro».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det mest utfordrende spørsmålet jeg fikk i løpet­ av min misjonærtid i Latin-Amerika,­ kom fra en indianer som stilte følgende spørsmål: «Si meg, det er én bibel, og én Helligånd som leder til sannheten. Hvorfor da så mange forskjellige forståelser, hvorfor så mange kirkesamfunn?»

Den konservative misjonssambandsmisjonæren, opplært i et bestemt syn på «bibeltroskap», visste ikke riktig hva han skulle­ si. Det forløsende, men også kompliserende, svaret skulle komme­ flere år senere – fra sosialantropologien.

Dette faget kunne forklare hvorfor vi blir det vi blir og tror det vi tror. Mye kommer an på de sosiale, materielle og kulturelle forholdene som former oss. Felles for indianeren i Peru og meg, er våre behov for forklaringer og orden i tilværelsen. Hva som imidlertid oppleves som meningsfulle og troverdige­ forklaringer, avhenger av de samfunnsforholdene vi lever i. For min venn Quispe er det opplagt å foreta en offerhandling til jordgudinnen Pachamama før han begynner å pløye jorden. Min bondenabo i Tveit avfeier slikt som «overtro».

LES MER: Voodoo vinner over Jesus

De andres misforståelser

Som ung misjonær tenkte jeg at Guds åpenbaring ville rydde­ opp i alle misforståelser – som regel de andres. Gud ville blåse all gammel kunnskap og praksis bort – «se, han gjør alle ting nye!» «Det nye» var det jeg trodde­ på. Men så enkelt var det ikke.

I de senere årene har samfunns- og kulturforståelse slått inn i misjonsvitenskap og teologi. MF-professor Jan-Olav Henriksen kaller det «den hermeneutiske­ vendingen i teologien». Også i Misjonssambandet ser vi at «en bibeltolker ikke kan løsrive seg fullt og helt fra sin samtidskontekst» (Espen Ottosen­).

Utenombibelske forhold har stor innvirkning på hva man ser i bibel og forkynnelse. Blant annet­ fordi Quispe ikke har hatt naturfag på skolen, sitter det langt inne for ham å tenke at en eller annen offerhandling på åkeren ikke er nødvendig, selv etter at han er blitt en kristen. Og for de aller fleste av oss er det nok slik at de dogmatiske overbevisningene vi forfekter beror på hvilken kristen kontekst vi «tilfeldigvis» er sosialisert inn i.

Fortolkning har sin dype forankring i inkarnasjonshandlingen, at Gud gjennom Kristus­ er blitt menneske og gir seg til kjenne gjennom kulturelle­ kategorier­. Jesus selv brukte bilder fra jordbruk- og dyrehold på landsbygda i Palestina for å si noe forståelig og troverdig om seg selv. I misjonssammenhenger er det riktig og viktig at Guds ord kontekstualiseres og gjøres meningsfullt i forhold til samtidig kultur. Altfor lenge var Gud «den hvite manns gud».

LES MER: Renser barn med djevelske hopp

Står noe fast

Bildemessige forankringspunkter er én ting, hva med strukturelle forhold i samfunnet? Kan for eksempel kvegnomader i Tanzania, som er økonomisk avhengig av polygami­, fortsette med det etter at de er blitt kristne? Og hva når forståelsesmessige og strukturelle forhold endrer seg?

Er det noe i Guds ord som står og skal stå fast, overordnet og uavhengig av kultur? Noe som ikke har oppstått i menneskets hjerte og forstand og som vi kanskje aldri helt vil skjønne oss på, men er bedt om å tro på og føye oss etter?

I dette krysspresset er det også krevende å være kristen i Norge­. Nye samlivsformer er blitt konvensjonalisert i samfunnet i en rasende fart. Gamle autoritetsmekanismer som vernet om klassiske forståelser er svekket, mens nye former for konvensjonalisering har kommet til. For et par måneder siden­ skrev Vårt Lands Alf Gjøsund en utfordrende­ kommentar om «oppsmuldringens reelle fare» i konservative kristenmiljøer ettersom­ troverdigheten stilles på nye prøver.

På den andre siden er det litt snodig å høre på de som er blitt så skråsikre på den nye fornuftens vegne.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Virkelighet og forståelse

Hva er kulturspesifikk og bevegelig forståelse, hva er overordnet og skal stå fast? Sosialantropologi er kjent for sitt kulturrelativistiske tvisyn, og er blitt utfordret på spørsmål som for eksempel menneskerettigheter. Her er et grep som forsøker å holde sammen begge dimensjonene:

Kritisk realisme er et erkjennelsesfilosofisk perspektiv som for det første slår fast at virkeligheten er reell i seg selv uavhengig av hva vi mennesker måtte vite om den. Her skilles det altså mellom virkeligheten i seg selv (ontologi) og menneskenes til enhver tid begrensede og bevegelige forståelse av den (epistemologi); formet som den er av forskjellige omstendigheter i denne verden.

Nettopp fordi menneskene er en del av virkeligheten, har de mulighet og evne til å trenge stadig lengre inn i den og skaffe seg kunnskaper som er ontologisk reelle. På mange plan i tilværelsen har vi nå skaffet oss kunnskaper som er utvilsomt sanne, andre kunnskaper er «på veg». Mange kunnskaper og praksiser vi trodde var riktige viste seg etter­ hvert å være uriktige. Ta raseteoriene, for eksempel. Noe i tilværelsen vil vi sannsynligvis aldri få vite noe sikkert om.

Kritisk realisme har prinsipielt­ plass også til Guds eksistens og hans vilje med verden. Hans åpenbaring både overstyrer og filtreres gjennom kulturelle forhold. Apostelen Paulus var sikker på noen ting, andre ganger så han «stykkevis og delt».

Denne tilstanden, hvor menneskene befinner seg både i det ontologiske og det epistemologiske, er sårbar og maner til ydmykhet­ på egne vegne og overfor andre. Ikke minst fordi det som sosialt og politisk blir konvensjonalisert som riktig i et samfunn ikke nødvendigvis er sant.

Asle Jøssang er sosialantropolog og tidligere misjonær i Sør-Amerika.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger