Når lyset
 forsvinner

På radioen på vei til jobb i går hørte jeg nyhetene på NRK. Én av ti mennesker er til enhver tid deprimerte, ble det opplyst. For de fleste er det en fase, og etter en tid ser de lysere på livet igjen.

Av dem som gikk til psykolog i den tunge tiden, oppgir bare én av sju at denne behandlingen hjalp. Av disse igjen mente de fleste at det var relasjonen til terapeuten som var det viktigste.

Jeg tenkte at dette var en nyhet godt tilpasset dagen og timen: Mandag morgen med tussmørke. Akkurat der hvor mange kjenner samsvar mellom mangelen på lys i sin ytre og sin indre verden.

Kanskje tenkte noen av NRKs lyttere også på sin egen høst, på mørket som venter, på døden. Jeg gjorde det.

LES MER: Unge tror ikke depresjon kan ramme dem

Udødelige

Man trenger ikke være gammel eller suicidal for å forholde seg til døden. Ane Håbjørg­ fikk hjerneslag da hun var 43. Til Aftenposten fortalte hun tidligere i oktober at hun har begynt å iaktta andre mennesker og tenke:

«Dere tror dere har kontroll. At dere er udødelige. At det som har skjedd meg, ikke kan skje med dere».

Selv har hun klippet ut en overskrift i avisen der det står:

«Nyt din friske tid».

– Jeg tror ikke man kan gjøre stort annet enn det, sier hun.

LES MER: – Du kan glede andre ved å la din egen maske falle

Døgnfluer

Hennes holdning er helt i tråd med budskapet i den siste boken til den berømte psykiateren Irwin D. Yalom, som de siste årene har kretset mer og mer rundt døden i sitt forfatterskap. Yalom er blitt 83 år, og han erkjenner at han er i livets høst.

«Vi er alle døgnfluer» heter­ boken­, der han gjengir ti noveller­ basert på sin terapeutiske praksis­. Boktittelen er hentet fra nedtegnelsene til den romerske­ keiser­ Marcus Aurelius, som skrev:

«Vi er alle døgnfluer, både den som husker og den som huskes. Alt er flyktig ... Glem aldri at du snart er ingen, ingensteds».

Slike setninger – og erkjennelsene bak dem – kan nok bidra til å gjøre noen mennesker deprimerte. For hva er egentlig vitsen? Hvorfor skal vi bygge sandslott når bølgene snart kommer og visker dem ut?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Lunefull

Yalom mener at de fleste av oss bruker mye krefter­ på å unngå å forholde oss til det faktum at vi skal dø. Dermed overlater vi til underbevisstheten å håndtere denne kjensgjerningen, og dette gjør at den kan dukke opp som en overraskende og lammende følelse når vi minst venter det.

Det unngåelige, eksistensielle ubehaget som døden representerer, er noe vi kan fortrenge eller utforske. Uansett må vi tåle det, på den ene eller andre måten. Og den yalomske måten består å undersøke usikkerheten og angsten knyttet til denne lunefulle livsbetingelsen ved hjelp av dyptloddende samtaler.

Og ikke minst: Ved hjelp av nærvær. Hans konklusjon er helt i pakt med nyheten på NRK: Det de fleste pasienter til syvende og sist opplever som mest til hjelp, er at det er noen der sammen med dem i det vanskelige, noen som lytter, som spør, som viser omsorg og som tåler.

Som terapeut minner Yalom seg selv om følgende – noe vi alle kanskje kan ta til oss som egenskap av å være medmennesker:

«Slutt med å prøve å komme­ på noe klokt og smart å si. 
Gi slipp på jakten på en knakende god fortolkning som vil forandre alt. Jobben din er ganske enkelt å tilby din fulle tilstedeværelse».

LES MER: – Gud var så fjern som han kunne

Forløsende

I møte med døden­ ser vi ofte klarere hva som er viktig­ å fylle livet med. Men for noen gjør døden at alt blir tåkete­. Når hele min verden skal forsvinne med meg, hvorfor gir det da noen mening hva jeg fyller den med?

En av pasientene til Yalom reflekterer­ slik: «Det jeg ønsker­, er å vite at det finnes noe annet­ å håpe på enn livslengden. Jeg ønsker å slå meg til ro med erkjennelsen­ om at livet er midlertidig­. Alt som er gitt meg, skal bli fratatt meg. Men jeg er i live nå, og det er det som betyr noe. Jeg vil nyte hver sandwich».

En annen pasient sier:

«Ja, jeg vet at mitt liv går mot slutten. Men slutten har vært der helt siden begynnelsen. Det som er annerledes nå, er at jeg setter pris på bevisstheten om dette, og deler takknemligheten over å få leve sammen med de rundt meg».

Bevisstgjøring altså. Smertefull bevisstgjøring. Og potensielt forløsende.

LES MER: Kaster Gud ut at terapirommet