Når journalisten blir svindler

En journalist i Dagens Næringsliv­ (DN) har i lang tid drevet med systematisk og utstrakt plagiering av andres åndsverk. Avsløringen­ denne uken har rystet­ den norske medieverdenen­ og går på tilliten løs.

Det skjer i et redaksjonelt miljø­ som har satt høy standard for journalistikken. Den rosa avisen har vært et forbilde i evnen til å avsløre svindel, fusk og fanteri, i hovedsak av økonomisk karakter.

Fallet blir ekstra stort når det viser seg at personer med tillit har fusket, enten det er med regninger eller med ordene, sitatene og historiene. Journalist Daniel Butenschøn har gjort det siste.

Han vil neppe bli anmeldt eller­ havne i fengsel, men straffen er sviende nok. Han har trukket seg som nestleder i stiftelsen for kritisk og undersøkende journalistikk, og han kan vinke farvel til utsiktene til ny jobb i bransjen.

LES OGSÅ: – Vanskeligere å komme unna med juks

Kollekten

For DN må det oppleves like vondt og oppsiktsvekkende som om en prest eller­ kirketjener­ i en menighet har forsynt seg av kollekten.

Denne saken rammer ikke bare DN. Journalister som yrkesgruppe­ blir dratt med i dragsuget.

Når tilliten til ulike yrker måles­, havner journalister langt nede på listen, gjerne i kompaniskap med bilselgere og eiendomsmeglere.

Det er mulig at jeg har utviklet panserhud, men slike målinger­ har sjelden gjort sterkt inntrykk på meg. Det ligger i sakens­ natur­ at de som skal være et kritisk korrektiv i samfunnet, aldri vil motta de mest heftige og begeistrede­ tilrop fra folket.

Det er dermed ikke sagt at pressefolk er feilfrie. Her finner man de ekstremt selvopptatte, som kan gå for langt i å få fram den gode historien og det store oppslaget. Med fremveksten av uavhengige bloggere, har denne tendensen forsterket seg. Den svake menneskenaturen gjør seg gjeldende i alle yrkesgrupper, enten man er prest eller­ journalist.

Det er urettferdig og unyansert å mistenke pressefolk generelt. Jeg har vært i mediebransjen i nær 40 år og er blitt imponert over den etiske standarden. Journalister kan være knallharde og kritiske, men hos de fleste ligger det en yrkesetikk i bunn som vi kan være stolte av. Kildevern og uavhengighet er viktige normer. Disse prinsippene og holdningene er ikke bare for festtalene. De praktiseres hver dag i norske redaksjoner.

Kontroll

Spørsmålet mange­ stiller seg, er redaktørenes ansvar­. Har de gjort nok for å hindre at redaksjonell svindel skjer?

Holdningene til kontroll kan sikkert forsterkes, men det er med dette som med økonomisk utroskap. Det skapes ikke noe godt arbeidsmiljø når kolleger skal gå rundt og være ekstremt vaktsomme overfor hverandre.

Som sjefredaktør kan jeg aldri­ huske at jeg er blitt utsatt for redaksjonell­ svindel, men som direktør i Mentor Medier fikk jeg et underslag i fanget fra en betrodd­ medarbeider. Det var finurlig gjort og svært vanskelig å oppdage. Med årene beløp det seg til mange millioner kroner. Den vonde opplevelsen av å bli lurt sitter ennå i. Følelsen ville trolig vært den samme om en av våre journalister bevisst hadde opptrådt uredelig.

Fusking med redaksjonelt stoff kan være omtrent like vanskelig å avdekke som økonomiske underslag. Den som vil ta risikoen, kan faktisk slippe unna. Via internett er det ekstremt stor tilgang til stoff som kan plagieres. Skribent eller journalist kan ufortjent opparbeide seg ry som flink og kreativ.

Men blir det først avslørt, er det en avgrunn som åpner seg. Fremveksten av sosiale medier øker risikoen for å bli tatt med buksene nede. Avsløringen av DN-fadesen begynte med en Twitter-­melding fra Øyvind Refseth. Slike meldinger kan ikke inneholde mer enn 140 tegn, men det var nok til at DN måtte sette inn store ressurser på å sjekke om journalisten hadde plagiert flere saker. Det hadde han.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Forbilde

DN har hatt en forbilledlig krisehåndtering. Ledelsen stilte raskt de kritiske spørsmålene. I mange andre virksomheter som opplever svindel, er fornektelsen ofte den første reaksjonen­.

I det kirkelige Norge har det i de siste årene vært noen under-
slagssaker. Det er blytunge prosesser å gå inn i for de involverte. Sen reaksjon og mangel på åpenhet er noe av mønsteret.

DNs ledelse vet mer enn noen annen hvordan kritiske journalister tenker. Den aktive tilnærmingen fra sjefredaktør Amund Djuve, vil minimere skadene av et alvorlig tillitsbrudd overfor leserne­. Han fortjener en takk fra en samlet journaliststand for at han praktiserte åpenhet og raskt markerte hvilken standard som forventes av norske pressefolk.