Kommentar

For noen år siden slettet jeg Facebook-kontoen min. Jeg hadde tenkt på det lenge. Det var på tide å bruke fritiden på noe annet, noe bedre, noe mer meningsfylt. Men etter noen år ble jeg trukket inn igjen i Facebook-universet. Den offisielle forklaringen var at jeg underviste i sosiale medier på NLA Høgskolen, og kunne derfor ikke tillate meg den luksusen å stå utenfor dette «samfunnet». Den uoffisielle grunnen var at barna mine nettopp hadde fått seg egne kontoer, og da var det viktig at jeg som far kunne følge litt med på hva som skjer der ute.

En kjip hang

Så plutselig var jeg altså tilbake, med ny bruker, ny konto og med nye venner. Den gamle kontoen hadde jeg ikke bare deaktivert, dessverre, jeg hadde slettet den på ordentlig. For når jeg bestemmer meg for noe, går jeg ofte grundig til verks.

I det siste har jeg vurdert å slette kontoen – igjen. Barna mine er ikke barn lenger, og klarer seg godt både i sosiale medier og ellers. Jeg, derimot, merker en kjip og uønsket hang til stadig å sjekke Facebook-kontoen min. Det skjer på de mest upassende tider og steder, som for eksempel like før gudstjenesten starter – og for så vidt, like etterpå også.