Når estetikk ikke er politikk

Vi har akkurat lagt tapet i stua. Jeg har drømt om dette tapetet i årevis, og endelig torde vi. Tapetet heter Pimpernel og ble tegnet av den innflytelsesrike kunstneren og designeren William Morris­ i 1876. Nå mangler bare noen lister og litt opprydding før stua vår ser ut som en minst hundre år gammel sentraleuropeisk salong, det er som om Freud når som helst kunne ha vandret inn med sin pipe og henvist en gjest til sjeselongen. Det er virkelig et vakkert rom.

Estetikk er alltid ideologisk ladet

Hvorfor vegret vi oss så lenge for tapetvalget? Det er det mange grunner til, og de fleste av dem er praktiske. Men det har gått opp for meg at det skjuler seg noe litt mer gåtefullt bak spørsmålet om tid og omstendigheter, nemlig at estetikk alltid er ideologisk ladet.

De tingene vi velger å omgi oss med, de plaggene vi kler oss med, hvordan vi har det hjemme­, er tegn som omverdenen tolker, bevisst eller ubevisst. I vår konsumpregede kultur er identiteten i stadig høyere grad knyttet til hvilke ting vi kjøper og hvordan de ser ut. Derfor prøver vi å ta kontroll over tingene våre og hva vi formidler med dem.

Jeg så en gang en dokumentar om Det tredje riket. Hitler gav arkitekt Albert Speer i oppgave å tegne et nytt Berlin – Germania – som skulle bygges når krigen var vunnet. Et av intervjuobjektene i dokumentaren uttalte at man av denne byplanen kunne avlese at Hitler var en tyrann. Det sank i meg. For jeg likte ­Albert Speers by. Klassiske, monumentale ­bygninger, paradegater og parker, søyler og hvelv. Så hva sa den smaken egentlig om meg?

LES OGSÅ: Er det galt å bruke kulturvernmidler på å holde nazismens estetikk ved like?

Stilskifte for ytre høyre

Ytre høyre er ikke lenger blankskaller kledd i svart og den brutale krigssymbo­likken er nesten borte. Nå kler de unge mennene seg i skredder­sydde dresser med vest, bryst­tørkle og lakksko. Jeg ser for meg Sverige­demokraternas posterboys: tweed og sixpence, fuglehund og fyllepenn.

Den klassiske, borgerlige este­tikken er blitt kolonialisert av folk jeg ikke identifiserer meg med. Ja, det er kommet noe virke­lig suspekt over ublekede silkebluser og håndsydde sko. Målet var kanskje å gjøre seg mer spiselig for mainstream-­velgeren. Resultatet var mistenkeliggjøring av pen og pyntelig stil.

Tilbakeskuende

Jeg spør meg om tapetet mitt sender ut helt feil signaler. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal bry meg. Men frykten for å assosieres med «feil» politisk standpunkt har hatt langt mer dramatiske konsekvenser enn at besøket mitt kanskje feilbedømmer holdningene mine.

Jeg leste nylig at Paul Celan, en jødisk poet som overlevde dødsleirene, ble ledd av under diktopplesninger etter krigen. Han tømte ut sin smerte og sin sorg i malende dikt. De unge, progressive venstresidepoetene kunne ikke ta ham på alvor: Han skrev på tysk og han la for mye følelse i poesien. Akkurat som nazistene.

I Norge ble gotiske bokstaver, samnorsk og norrøne navn for alltid merket etter krigen. Ingen heter Vidkun lenger, og åsatro-samfunnene må stadig vekk ta tydelig stilling mot nazisme og satanisme. De opplever at deres klær, forestillingsverden og viktige symboler blir forsøkt brukt i ideologiske kamper de ikke vil ha del i.

Sammenhengen mellom politikk og estetikk har styrt mer av byutvikling og offentlig smaksdømming enn vi kanskje tenker over. Det er gnienhet, men også frykt for ideologisk smitte, som fører til betong og metall framfor treverk og lysinnslipp. Kråkeslottenes og bygårdenes baktrapper og kvistværelser blir borte, erstattet av sterile moduler kledd i gipsplater og anonym parkett. De hule mdf-dørene ­blafrer i trekken. Hvor blir det av menneskenes behov for det som er vakkert? For organiske materialer og kriker og kroker?

La oss ta skjønnheten tilbake!

De som retter det politiske blikket bakover, retter ofte det estetiske blikket samme vei. Men de som retter det politiske blikket framover, har bare skinnende og futuristiske artefakter å innrede sine rom med. Når framtida framstår som så mørk som den gjør, er det ikke rart vi kikker tilbake til fortidas lyspunkter. For meg handler det mer om tapet og fargepalett enn patriarkalske familiestrukturer og livegenhet. Jeg nyter synet av tekstiler og gårdsinteriør i Netflix’ nyinnspilling av Anne fra Bjørkely. Jeg synes bare det er så fint.

William Morris var allerede på 1800-tallet reaksjonær med sin fascinasjon for middelalderen. Like fullt var han glødende ­sosialist. Det er mulig å lage sine egne kombinasjoner. La oss alle ta skjønnheten tilbake!

LES MER:

• Kommunistene ville utrydde dem. Nå er dåpsengler på moten i tyske landsbyer
• Holocaust-offer Celan og antisemitten Heidegger møtes i nytt videoverk