Nyheter

Når alt virker sammen

Til slutt viser det seg at Gud hadde en hånd på rattet hele tiden.

TEKSTVERKSTEDET 4. SØNDAG I FASTETIDEN: Det finnes mange eksempler på gode resultater av de merkeligste prosesser.

For eksempel i år 325: Keiser Konstantin tar et politisk maktgrep for å skape ro i Romerriket, som han endelig har fått all makt over. På veien mot makten har han brukt kors og kristendommen til inntekt for sine kriger. I maktspillet dreper han to svogere, en nevø, en kone og en sønn og tusen andre.

Han har opphevet forfølgelsen av kristne og er i ferd med å gi dem forrang i riket. I år 325 ulmer det i riket hans, fordi kirken rives i to. Det er nesten borgerkrig innad i kirken på grunn av ulike syn på hvem Jesus er.

Den nikenske trosbekjennelsen

Keiseren vil da tvinge enighet på kirken for å dysse ned splittelse i riket. Han tar egenhendig initiativ til et møte. Kirkens ledere stevnes til samling i byen Nikea. Og ut av dette kommer kirkens smykke: Den nikenske trosbekjennelsen, det mest samlende uttrykket for kristen tro. Takket være keiseren? Takket være flaks? Takket være gode biskoper?

Kanskje. Men det er muligens heller ikke så viktig å vite hvorfor det ble som det ble, men alt virket sammen til det beste. Var det Guds plan hele tiden å føre en nesten ødeleggende splittelse over kirken og la keisermakten overkjøre kirken? Sannsynligvis ikke; mennesker står alltid fritt til å velge sin vei. Men resultatet ble likevel fint.

På samme måte kikker vi inn i kulissene før påskedramaet og klør oss i hodet. Hvem tar initiativet til forsoningen mellom Gud og mennesker? Jesu motstandere legger en listig plan for å ta livet av ham. En for alle er et uttrykk som trekker essensen ut av kristen tro. Det er Kaifas, øversteprest og anfører i korstoget mot Guds sønn, som først setter ord på dette: «Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»

Gud er historiens herre

Jesus Kristus blir den ene som dør for alle; Guds lam som bærer verdens synder. Ikke nok med det: «Han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.» Med andre ord: Guds motstandere sitter og klekker ut en hemmelig plan for virkeliggjøringen av verdens frelse. Kaifas, mannen som sendte Gud i døden, er arkitekten bak forsoningen mellom Gud og mennesker.

Guds veier er ikke mulig å gjennomskue, men når han er historiens herre, kan alt virke sammen til det beste. Selv Jesu erklærte fiende kan komme med forløsende ord og klartenkte uttrykk for Guds hensikter. Om ikke annet, så «fordi han var øversteprest det året».

Det er ikke alltid lett å vite hva som er hva, men til slutt viser det seg at Gud hadde en hånd på rattet hele tiden.

BIBELTEKSTEN: Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Johannes 11,45-53 (Bibel 2011)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter