Naiv tiltro til staten

Hvordan kan dere være uavhengige når dere får 20 prosent av inntektene fra staten?» Jeg husker fortsatt hvor overraskende problemstillingen var for oss. Min tidligere arbeidsgiver, miljøstiftelsen Zero, hadde et tett samarbeid med World Resources Institute, en global organisasjon som driver forskning og dokumentasjonsarbeid om miljø- og utviklingsspørsmål.

I Norge hadde Zero fått kritikk for å hente for mye av inntektene fra private givere. «Zero er i lomma på næringslivet,» var refrenget. Ifølge disse kritikerne ville Zero hatt større troverdighet som klimastiftelse dersom inntektene kom fra den «nøytrale» staten.

Vår internasjonale samarbeidspartner snudde det hele på hodet: WRI kunne ikke forstå hvordan vi kunne være en samfunnskritisk aktør i klimadebatten når staten bidro med flere millioner i støtte. En stat som til overmål var en av verdens største eksportører av olje- og gass.

LES MER: – Det er umulig å skille religion og politikk

Naiv tiltro

For oss nordmenn er det uvant å tenke på staten som en aktør med egeninteresser og hensikter som ikke alltid er gode. Knapt noen har større tiltro til staten enn oss. Vi tar stort sett for gitt at staten er god og til å stole på.

Til forskjell fra store deler av jordens befolkning lever vi i en demokratisk rettsstat som garanterer for den enkeltes liv og frihet. Vi nyter godt av en velferdsstat som yter oss en lang rekke grunnleggende goder. Vi har vent oss til en statsmakt med gode intensjoner og det felles beste som mål. Problemet er når denne tilliten går over i naiv tiltro. Det kan sløve vår evne til å tenke kritisk om staten.

Klarer vi, midt i strømmen av godhet og velferd, å beholde en sunn skepsis mot statsmakten? Er vi i stand til å forestille oss en stat som ikke bare har gode hensikter, men tvert imot truer borgernes interesser og det felles beste? For ingen stat er ufeilbarlig. Ingen stat er god av natur. Ingen stat er nøytral. Ingen stat er uten egeninteresser. Og ingen stat er uten maktmisbruk. Heller ikke den norske.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Staten er feilbarlig

Fra vår nære historie er eksemplene flere. I boken Skammens historie (Cappelen Damm 2014) skriver forfatterne Thomas Vestgården og Sigmund Aas om den norske stats mørke sider de siste 200 årene. Her fortelles det om statlige overgrep som fornorsking av samer, tvangssterilisering av tatere, kastrering av homofile, justismord og ulovlig overvåking av norske statsborgere.

Alt dette peker i retning av en stat som er ufullkommen og feilbarlig. Selv om myndighetene har beklaget mange historiske overgrep, ville det være naivt å tenke at slike eksempler på maktmisbruk hører fortiden til. Om 30 år vil man sikkert finne eksempler fra vår egen samtid på at staten har begått maktovergrep mot enkeltmennesker og grupper.

Likevel er den offentlige ­debatten stadig preget av et slags dogme om statens ufeilbarlighet.

La meg ta ett eksempel: På Arbeiderpartiets landsmøte fikk et forslag om tvangsvaksinering av alle barn, flertall. Det er lett å ha sympati med ideen. De fleste av oss opprøres over kjendiser som anbefaler å droppe vaksinering og foreldre som lar være å ­beskytte barna sine.

Men gir vi staten rett til å tvinge, sier vi også at staten alltid har rett. Hva skjer den dagen en vaksine faktisk viser seg å være farlig og staten likevel vil tvangsvaksinere? Er det helt utenkelig at det kan skje? Eller bør vi også i en slik debatt ha som utgangspunkt at staten er feilbarlig?

LES MER: – Hjertesakene ligger ikke i sentrum av norsk politikk

Mer demokrati

«Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner,» sa den hellige Bernhard av Clairvaux.

Når vi utvider statens makt, er det ofte med de aller beste hensikter. Vi gir mulighet til å bruke tvang for å hjelpe utsatte mennesker. Vi lar det offentlige overta stadig flere oppgaver for å gi alle god støtte og et likeverdig velferdstilbud. Vi gir ordensmakten utvidede fullmakter for å beskytte oss mot kriminalitet og terror.

Men om intensjonene bak er aldri så gode, skal vi aldri lage regler for statens makt som forutsetter at staten hensikter alltid vil være gode. Resultatet kan enkelt bli en stat som er for mektig og for omfattende, der barrieren mot maktmisbruk bygges gradvis ned. Sunn statsskepsis er livsviktig. I et liberalt demokrati må statens makt begrenses.

Som fellesskap bør vi holde staten i tømme gjennom mer folkestyre, spredning av makt og samfunnsbygging «nedenfra». Vi bør legge sterkere vekt på å verne om enkeltmenneskers og familiers rett til personvern, privatliv og autonomi. Og vi bør ha enda bedre demokratiske «sikkerhetsventiler» for dem som marsjerer i utakt med staten og vil følge sin egen samvittighet og overbevisning.

Erik Lunde er leder i Kristendemokratisk Forum