Spaltist

Nådens gåte

Røveren som spottet Jesus på korset hadde åpenbart en dårlig dag. Kan dommen ankes i det hinsidige?

Bilde 1 av 2
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tre straffedømte henger på Golgatas kors. De lider side om side. Røveren til høyre har tatt inn over seg at alt håp er ute. Han har levd på skråplanet og fått sin rettmessige straff etter datidens juridiske standard. Sånn er det. Uansett hvor uenig han måtte være i dommen, må han bare akseptere skjebnen. Som realist ser han da vitterlig ikke håp i situasjonen: Henrettelsen er allerede satt i gang.

Uhell i uhellet

I høyre synsfelt lider en annen fyr samme skjebne. Han hevder ikke bare sin uskyld, men også at han er Messias, selveste Guds sønn. Likevel henger han bare der og lider, uten å foreta seg noe! Om mannen hadde et snev av allmakt så kunne han i hvert fall ha reddet seg selv. Røveren blir irritert. At han derre Jesus ikke kan innse realitetene!

Selv har han aldri hatt særlig hell i livet, kom tidlig under dårlig påvirkning, begynte å røve og herje, inntil han en dag var så uheldig å bli tatt og dømt, og nå korsfestet. Og akkurat idet han tror han ikke kan bli mer uheldig, så får den relativt betydelige mengden psykisk press ham til å spotte den eneste personen i verdenshistorien som kan frelse ham fra døden.

ÅSTE DOKKA: «Et hardt slag mot den moralske magefølelsen»

Historiens første med nådebillett

Den andre, vel så uheldige røveren, er av mer godtroende karakter. Han tror ikke bare på Jesu uskyld, men også at han er sønnen til Den allmektige Gud. Derfor erklærer han seg uenig når røveren på motsatt side lar bitterheten få utløp. Som belønning får han bli med Jesus hjem, som historiens førstemann inn via nådebilletten.

Den dagen på Golgata er det nok ingenting som på justisspråket heter «utilregnelig i gjerningsøyeblikket». Det er ingen sakkyndig til stede som kan fortelle at den psykiske belastningen er såpass stor at den løsmunnede røveren ikke kan regnes som ansvarlig fordi han aldri i sin villeste fantasi kan ha forutsett konsekvensene av sine beske bemerkninger.

ERLING RIMEHAUG: «Israelsfolket er Guds utvalgte. Hva betyr det for den staten som nå kaller seg Israel?»

Utilregnlighetsprinsippet i det hinsidige

Hvis utilregnelighetsprinsippet gjelder i det hinsidige: Er det en mulighet for at røveren til høyre blir benådet, han også? Siden han under press vurderte den foreliggende situasjonen – sett utenfra – mest realistisk, av de to røverne?

Nå døde han nok før han skjønte hvilken tabbe han gjorde, sånn på tampen av en relativt dårlig dag. Forhåpentligvis våknet han likevel ikke opp i undergrunnen og ble fortalt at hadde han bare passet kjeften og gjort som han andre, så hadde han svevd på en myk sky i stedet for å skuffe glødende kull.

Kanskje fikk han som fortjent ut i fra det livet han hadde levd, det blir et eget spørsmål. Sånn sett var begge røverne skyldige. Men der den ene ble frelst ved tro, ble han her fordømt på grunn av vantro.

ANE BAMLE TJELLAUG: «Sorry gutta, men vi må snakke mer om mensen»

Håpet er at nåden er større enn fortellingen

Nådebegrepet er så enkelt at et barn kan fatte det, sier folk. Og selv om det glimter til i sin enkelhet nå og da – det er bare å tro og si ja – hvor lett kan det ha vært for røveren å se det enkle og vakre i nåden på livets dårligste dag? Sånn objektivt sett var det ikke urealistisk å vurdere han i midten som en straffskyldig galning? Er det rettferdig at han går fortapt for sin vantro i det gitte øyeblikket?

Slik lyder anken. Dommen står og faller på nådebegrepet. Kanskje noen katolske helgener føler seg forpliktet til å be for ham i den himmelske juryen, men ellers er håpet alene tuftet på tanken om at et sted der på kartet over Guds uransakelige veier, så er nåden større enn det man kan lese i akkurat denne fortellingen i evangeliet etter Lukas.

Ida Marie Gilbert er filosof, skribent og spaltist i Vårt Land.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Spaltist