Nå er det du som bestemmer

Før brukte vi lunsjpausen til å snakke om det vi hadde sett på TV kvelden i forveien. TVNorge har hatt det som slagord i noen år: «Det du snakker om i morgen.» Godt sagt og fint tenkt, men det blir mindre og mindre sant.

Såpass utdatert er det faktisk at jeg tidligere i høst brukte lunsjpausen til å snakke om at vi ikke lenger kan bruke lunsjpausen til å snakke om hva vi så på TV kvelden i forveien. Fellesarenaene blir borte. Der NRK-monopolet og mangelen på internett la til rette for at folk lot seg engasjere av de samme begivenhetene, er virkeligheten i dag en helt annen.

Stavbrekk og Brasil-triumf

Vi tok en brainstorming rundt det nevnte lunsjbordet for å finne ut hva som egentlig hadde samlet oss de senere årene. Vi måtte gå langt tilbake for å finne de virkelig gode eksemplene.

Blant de mest kjente felles referansepunktene i nyere norsk historie, finner vi Oddvar Brås stavbrekking under stafetten i ski-VM i Oslo i 1982. Så har vi selvsagt Lillehammer-OL i 1994 og Norge - Brasil i fotball-VM i 1998, men etterpå begynner det å bli vanskelig å finne noe som «alle» forholder seg til.

To katastrofer peker seg ut: 11. september 2001 og 22. juli 2011. Og den foreløpig siste glad-fellesarenaen jeg kommer på, er Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009. 2,3 millioner nordmenn fulgte sendingen på TV.

OLAV EGIL AUNE: Det er noe spesielt med kirkens fellesskap

«Fremtidens TV»

Da jeg vokste opp var fotballkamper fra England en slags fellesarena, men så ble rettighetene kjøpt opp av en betalingskanal. OL er på vandring mellom mediekonsernene, og fotballandslaget har jeg mistet oversikten over hvem som sender. Det pågående Europa-mesterskapet i håndball for kvinner går på TV3.

Det er ingen dramatikk i dette. Sannsynligvis har det blitt stadig vanskeligere å skape mediale fellesarenaer helt siden kringkastingsmonopolet forsvant på 1980-tallet. Det er lenge siden folk fikk 100 kanaler. De velger litt forskjellig, men ikke mer forskjellig enn at ganske mange har de samme referansene samtidig.

Det store skillet handler om overgangen fra lineær-TV til strømming, noe som har vært varslet i noen år, men som liksom alltid var «fremtidens TV». Nå virker det som om fremtiden er her. Nettstedet Medier24 mente for et par måneder siden å se en «krystallklar utvikling» i seertallene: 2016 blir året da fallet i lineær TV-seing «virkelig slår innover markedet».

Selv snakker jeg gjerne om serier og filmer rundt lunsjbordet. Men der nordmenn for 20 år siden drodlet om den lørdagsunderholdningen som alle hadde sett, sitter vi nå og veileder hverandre i jungelen av tidløse godbiter på Netflix, Viaplay, HBO og NRK.

KOMMENTAR: Dette sparket skapte en umiddelbar generasjonskløft blant islendinger, mellom de som husker det og de som ikke var født.

Tradisjonell juleseing

Kabel-TV-selskapene skjelver i buksene over dette, fordi det for alvor begynner å gå opp for den jevne og ikke spesielt teknologi-interesserte nordmann at han/hun klarer seg bra uten den tradisjonelle kanalpakka. Nylig måtte 96 ansatte gå fra Get, fordi flere kunder kun ønsker bredbånd. Reklameinntektsfallet hos de store TV-husene er et eget, blodig kapittel.

De som synes det er trist dersom ikke storfamilien finner en TV-serie å snakke om i juleselskapet, kan imidlertid trøste seg med at lineær-TV-tittingen planlegger et skikkelig comeback i høytiden. En pressemelding fra RiksTV forteller at 96 prosent av oss har tenkt å se de årlige repriseprogrammene på gamlemåten.

– Dette viser at den tradisjonelle TV-en prioriteres høyt og klart høyest når folk skal se julens TV-programmer. Da samles familien i stor grad foran de største skjermene, sier kommunikasjonsdirektør Bernt Andersen – vel vitende om at de fleste norske stuer er utstyrt med en TV som funker utmerket også til strømming.

Ubegrenset tilgang

Og etter at Askepott har fordøyd sine tre nøtter, er det uansett tilbake til virkeligheten: Aldri har det vært laget så mye god TV som nå, og aldri har innholdet vært lettere tilgjengelig akkurat når seeren ønsker.

Men den nærmest ubegrensede tilgangen på kvalitetsunderholdning har en pris: Vi har ikke lenger noen TV-opplevelser som virkelig samler oss. Det kan vi sikkert leve greit med.

Så får vi heller snakke om noe viktig i lunsjen.

[ Diskuter denne teksten på verdidebatt.no ]