Mørke flekker hos Beuys

Hvilken politiske bagasje hadde egentlig Joseph Beuys?

Sveitseren Hans Peter Riegels Beuys. Die Biographie fikk mye omtale da den kom ut i Tyskland i 2013. Riegel beskylder den berømte kunstneren for å ha pleid bånd til gamle nazister, og for ikke å ha distansert seg nok fra nasjonalsosialismen og de dunkle sidene ved tysk åndsliv. Nå har en nyutgitt og utvidet trebindsutgave blåst liv i debatten.

Mytemaker

Beuys (1921–86) sine skulpturer av fett og filt og hans ritepregede performancer har vært ­tolket som måter å bearbeide kollektive traumer på. Samtidig var han en mytemaker av klasse. ­Historien om at han ble pleiet av nomader i ørkenen da flyet hans styrtet under et krigsoppdrag i 1944, har vist seg å være oppdiktet.

Slike romantiserende løgner gis plass i Riegels biografi. Kunstnerens fascinasjon for antroposofen­ Rudolf Steiner får også så hatten passer. Riegel mener Beuys var tiltrukket av Steiners okkultisme og ideer om «den tyske ånd».

Livet som kunst

Var Beuys en reaksjonær mystiker? Hans snakk om «samfunnet som kunstverk», og kunstens mulighet til å endre verden, klinger i alle fall ikke bedre etter Riegels undersøkelser. Samtidig er det lett å gi tilslutning til Beuys oppfatning om at kunst skal være tilgjengelig for alle. Han var med å starte partiet De grønne i Tyskland, og la grunnlaget for mye av den konseptuelle og samfunnsengasjerte kunsten vi ser i dag.

På sitt beste rører Beuys odde og rå skulpturer ved dype strenger i det som må kunne kalles den fellesmenneskelige erfaringen. De tunge stablene med filt og det skitne, formløse fettet konfronterer oss ordløst med vår egen sårbarhet. Bildet av kunstneren kompliseres, men «nazistisk propagandakunst er det neppe», for å låne ordene til Politikens kritikkredaktør, Per Theil.

Sara J. Høgestøl er journalist i Vårt Land