Guri Melby blir etter alt å dømme valgt som partileder i Venstre lørdag ettermiddag. At hun blir ny leder framstår som det eneste rette for et parti som både strever mot sperregrensen og interne motsetninger. At de sliter mot sperregrensen er en kjent sak. Gjennomsnittlig har Venstre vært under sperregrensen i over et år. Venstre-velgernes lojalitet er over tid oppsiktsvekkende lav, sammenlignet med andre partier.

LES OGSÅ: Guri Melby innstilt som ny partileder i Venstre

Venstres fløyer

Når Venstres utfordringer blir omtalt, går ofte partiets fløykamp delvis under radaren. Dette blir ofte undervurdert som en del av årsaken til Venstres kamp mot sperregrensen.

Litt humoristisk blir det sagt at Venstre har like mange fløyer som de har medlemmer. Det er et snev av sannhet i det, fordi Venstre i stor grad består av individualister med sterke meninger. Venstres landsmøter er derfor aldri kjedelige.

Dersom man likevel skal generalisere går en viktig hovedmotsetning mellom det man kan kalle det liberalistiske Urban-Venstre og det mer sentrumsorienterte Distrikts-Venstre. (Gitt Venstre-folks individualistiske natur må jeg selvsagt regne med å få et par klager på disse merkelappene).

Samler fløyene

Blant lederkandidatene var Guri Melby den som samlet mest støtte i begge fløyene. Mens Sveinung Rotevatn var mest populær hos de urbane, var Abid Raja mest populær blant de mer sentrumsorienterte i Distrikts-Norge. Da Melby ble innstilt som leder, pustet flere i begge fløyene lettet ut. Ikke bare fordi de slapp å få en leder fra den andre fløyen, men også fordi Melby har imponert mange partifeller etter at hun gikk inn i regjeringen.

Dessuten blir Melby internt omtalt som en lyttende og stødig leder. En som står fjellstøtt og tåler kritikk, selv om det blåser. Ikke minst blir det lagt vekt på at hun har evnen til å skifte mening, i de tilfellene hun ser at hun har tatt feil eller blir overbevist av bedre argumenter.

LES OGSÅ: Berit Aalborg: Blir hun Venstres nye leder?

Krevende jobb

Men at store deler av partiet nå har positive forventninger, betyr ikke at Melby har en enkel jobb foran seg.

Selv om hun er den mest samlende av de tre i ledelsen, og hun har bakgrunn fra Orkdal, blir hun likevel assosiert mest med Liberalist-Venstre. Her er et eksempel på denne linja som blir husket av mange: Litt sleivete uttalte hun at pelsdyrbøndene kan dyrke cannabis, heller enn å legge ned.

Føle seg sett

Nå er det få i Venstre som er opptatt av Melbys tidligere cannabis-uttalelser. Hovedpoenget er at hun har en litt større jobb å gjøre dersom hun skal få med seg Distrikts-Venstre på laget. Og at denne delen av partiet skal kjenne seg sett og regnet med i dagens Venstre.

Rundt om i Distrikts-Venstre er det mange som nettopp opplever seg oversett, og at deres utfordringer ikke har nådd helt fram til partiledelsen og regjeringsapparatet.

En i det såkalte Distrikts-Venstre mente at det handler mye om identitet og språkbruk. Og at Venstre i større grad må løfte Distrikts-Norge inn i de nasjonale debattene, og at utfordringer i distriktene må frontes fra regjeringen med et tydelig Venstre-perspektiv. Noen av dem mener Venstre har overlatt distriktskampen til Sp.

Disse er opptatt av saker som kommuneøkonomi, gründerpolitikk, kårene for små- og mellomstore bedrifter og de store utfordringene for reiselivsnæringen i Distrikts-Norge.

«Sentrumsparti»

Flere av dem mener også at Venstres sentrale ledd i for liten grad har forstått hvor mye Venstre har blødd til Sp i mange kommuner. Samtidig mener flere at Trine Skei Grande i for stor grad gjorde Ap til hovedmotstander i de politiske basketakene, og dermed plasserte Venstre som et Høyre-light-parti.

Derfor blir det lagt stor vekt på at Guri Melby omtalte Venstre som et «sentrumsparti», den dagen som hun ble innstilt som leder i Venstre. Flere i Distrikts-Venstre er opptatt av at Venstre ikke er et «borgerlig parti», men et sentrumsparti som i prinsippet kan samarbeide begge veier.

Veien fram

Hva kan så Guri Melby gjøre for å samle både de urbane liberalistene og Distrikts-Venstre?

Kanskje hun først og fremst må erkjenne at dersom Venstre skal overleve som et landsdekkende parti, må hele landet være med i strategiarbeidet. Tidligere har Venstre i sluttspurten av valgkampen måttet lene seg litt for mye på at de ble reddet av hentestemmer fra Høyre i de store byene. Trolig har det gitt Venstre akkurat det lille løftet de trengte for å komme over sperregrensen. Men på sikt er en slik strategi en dødslinje for et lite parti.

Unge liberale

Samtidig har krefter i det sentrale Venstre-miljøet hatt en oppfatning om at unge, liberale i byene er det viktigste velgergruppen til partiet. Flere målinger har vist at det er her Venstre har hatt mest vekst. Kanskje har det blitt viktigere å tekkes denne velgergruppen enn partiet selv vil erkjenne. Ikke minst fordi mange i Venstres sentrale rådgiverkorps kommer fra nettopp denne gruppen, og har fått prege partiet. Det er denne opplevelsen som nager mange i Distrikts-Venstre, og har virket fremmedgjørende for en del av dem.

Et parti som skal stå stødig i politiske vindkast, og som vil slippe å låne stemmer fra andre. Må være til stede i hele landet. Kanskje bør Venstre hente inspirasjon fra sin regjeringspartner Høyre, som for en del år siden satte i gang prosjektet med å bygge opp organisasjonen i hele landet. Prosjektet ga partiet bredde og styrke, og bidro til valgseier i 2013.

Hennes hovedarbeid bør nok ligge der. For det faller nok lett for Melby å skape entusiasme hos de unge liberale i egne kretser.

Å ha levende partilag landet rundt, som kjenner seg regnet med, er viktig for alle partier. Særlig for et parti som sitter i regjering.

LES OGSÅ:

Tidligere domprost Berit Andersen er redd vi er i ferd med å bevege oss bakover i tid i kvinnepresspørsmålet

Asle Dingstad: Kjørereglene var feil strategi. Unnskyld