Åste Dokka: Lykken og nytten

«Hva ønsker du deg mest i livet?» Spørsmålet kom brått på ham, og han svarte like kjapt: «å være lykkelig.» Han var dypt overrasket, for inntil da hadde han ikke visst at det var lykke han lengtet etter. Etter overraskelsen fulgte skammen. Å ville være glad? For et egoistisk og banalt livsprosjekt.

«Han» er Pádraig Ó Tuama, irsk forfatter og teolog. Episoden er hentet fra boka In the Shelter, der han beskriver en oppdagelsesreise i eget liv. Ó Tuama søker etter måter å hilse det faktiske velkommen på. Hello to here. Hello to sadness. Hello to growing up.

Lykke og nytte

Passasjen om lykke som livsprosjekt traff meg. Jeg tror nemlig jeg kjenner meg igjen, og jeg er også overraska over det. Ja, det jeg dypest inne ønsker meg er lykke. Men det er ikke lykke jeg tenker på, er opptatt av eller søker bevisst. Min daglige kamp står om å finne det som er riktig å gjøre, ikke det som jeg blir glad av å gjøre. Det kommer liksom ikke i betraktning.

Nå er det selvsagt ingen nødvendig motsetning mellom å søke det moralsk gode og å søke lykken. Håpet er jo at det som gagner verden også gagner meg, slik at jeg blir glad av å være til nytte eller gjøre meningsfulle og fornuftige ting. Men så enkelt er det jo ikke. For i konkrete valg (være søndagsskolelærer eller sove lenge i helgene) står lykken i direkte motsats til nytten.

Jesus lo aldri

Lykken har ofte blitt mistenkeliggjort i kristne kretser. «Det står mange steder i Bibelen at Jesus gråt. Men han lo aldri.» Jeg vet ikke om jeg faktisk selv har hørt noen holde andakt over dette poenget, eller bare snappet det opp som vandrehistorie og integrert det som et falskt minne. Men setninga sier uansett noe om mistanken mot gleden. Vi finner den i ekstremvariant hos Enok Hove, hovedpersonen i Garborgs Fred. Unødvendig snakk var bannlyst i Enoks hjem. All jordisk glede skulle forsakes.

Vi er ikke pietister på Enoks måte lenger. Men fortsatt er det liksom noe uanstendig og useriøst med å ha glede som livsmål. Hva med de som trenger at jeg gjør en innsats for dem? Hvordan være ubekymret når kravene er så store? Ikke at jeg nødvendigvis hjelper andre hele tida, men kan jeg være glad mens jeg lar være å hjelpe? Skal jeg ikke sørge når verden lider? Å søke lykken er et svik både mot plikten og tragedien.

Kanskje er dette - ansvaret, skylden, selvpiskinga - verre hos protestanter enn andre. Katolikken Ó Tuama forteller at han ble kjent med et helt nytt nivå av skyldfølelse da han ble kjent med protestanter. Det handler om at vi er opplært til å ta ansvar for alt, alltid, vi henger sammen med alle mennesker og all skapning, og kan ikke unndra oss vår rolle.

Sorgen og gleden

Det er ikke slik at det ikke finnes tekster i Bibelen om glede, for det gjør det. Salme 23 er godt kjent: «Herren (...) lar meg ligge i grønne enger». Livet er godt i Salme 23, og gleden og hvilen fullkommen.

Men når den utlegges fra en prekestol, settes den nesten alltid i sammenheng med Salme 22, som kommer umiddelbart før: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er som om gleden ikke kan få lov til å eksistere selvstendig, uten å settes i sammenheng med den dypeste sorg. Det er som om vi ikke skal få lov å være glade uten å ha vært veldig lei oss først.

Skapelsesglede

«Gled dere alltid i Herren!» står det et annet sted. Fromme fortolkere har tenkt slik: Vi skal glede oss over nåden, frelsen, nattverden og det kristne fellesskapet. Og det er jo ingenting galt med å glede seg over disse Herrens gaver. Men da overser man at Gud ikke bare er frelser, ikke bare en som gir oss særkristne gaver. Gud er treenig og dermed også skaper og livgiver. Og blant Guds gaver er også lange middager, late morgener, god mat, vennskap. Ja, ikke bare slike høyverdige gleder, men også teite vitser, strandliv, fest og fjas og komedier på TV.

Gleden over de lette tingene skal vi ta på alvor. Den blir dypere når den kobles med takknemligheten. Det er kanskje derfor Paulus ikke nøyde seg med å skrive «Gled dere alltid.» Siden Paulus kobler Gud til gleden, byr den også på en takk til alle tings giver.

Vi bes altså om å både le og takke samtidig. Det gjør gleden - og lykken - viktig. Gleden er ikke bare et pustehull eller en bonus, den forteller oss noe som er sant om tilværelsen. Ó Tuama trenger ikke skjemmes over trangen til lykke – den er en respons på Guds gode gaver.

LES OGSÅ: Utestengt fra teologiforum

LES OGSÅ: Lever for de døde

LES OGSÅ: Kallet til å bli

---