Det er sommer, lykkeshowet inntar arenaen, klokkene klinger rundt oss «tenk positivt!». Tiden hvor solen forhåpentligvis skinner og vi alle – de fleste – minnes om at egentlig skulle vi vært en forbedret utgave av oss selv: Slankere, søtere, vennligere, mer problemfrie, vekk med negative og ubehagelige følelser, vi skal være mer positive, mer av alt det er umulig å få inn i en kropp, et liv og en hverdag. Vi leser og leser og leser om lykkens pamfiliuser, som hevder at lykken er et problemfritt liv, som leves i sus og dus – mens resultatet er at de overfører, på kjent psykologisk vis, dårlig samvittighet hos oss som knapt slår en treer på akkurat den lykkeskalaen, fra én til ti.

Oppgjør med lykken

Den australske psykologen og forskeren Brock Bastian ved universitet i Melbourne, tar i boken The Other Side of Happiness – Embracing a more Fearless Approach to Living (Den andre siden av lykken - en mer uredd måte å leve på), et grundig oppgjør med forestillingen om at lykke er en naturlig tilstand som man har rett til. Vi har kjøpt budskapet om at det er mulig å skuffe negative følelser eller ubehagelige opplevelser i livet av vegen, for å bli lykkelige: Mer «wellness», «powershopping», «feelgood» og «selfcare». Sånn er det ikke. Fornøyelse, sier han, er viktig, men ikke tilfredsstillende og ikke nok, for smerte og fornøyelse er to sider av samme sak, det ene finnes ikke uten det andre.

Ikke hele lykken

Vi kjenner det jo, alle sammen – øyeblikk, og de kan være lange, hvor vi slår blikket ned som et tegn på at vi unnskylder oss, vi får rett og slett ikke til «lykken». I hvert fall ikke hele lykken, ren og blank. Det er alltid noe som står i vegen og gjør at ikke alt klaffer. Men når vi søker «bare» lykke, klaffer det aldri. Psykologer og psykiatere roper og advarer, men vi er besnæret av og holder på den evige lykketanken, naturlig nok, selv om den svir. Men vi vet det jo når vi hører det: Det gjelder å stå for de følelsene man har. «Lykke er ikke noe vi aktivt skal oppsøke, akkurat som vi ikke aktivt skal prøve å unngå å være triste. Lykken hviler i sin kontrast: Nervøsitet for hvordan det skal gå med barna, smerte, lidelse, fiasko, utmattelse, problemer med et brukket lårbein er del av det», sier Brock Bastian.

Dobbeltstreken under regnestykket gode og dårlige sinnsstemninger til sammen, kan fort bli «lykke», eller noe som ligner.

Forbudt å være trist

Jeg tar ikke lett på det, det blir fort bare ord. Men jeg har selv vært midt i det, kristne sommerstevner hvor det nærmest var forbudt å være trist. Men i den virkelige verden, som vi pleier å si, er det nok én gang sånn at hvis vi «tvinges» til å være lykkelige, føler vi det ikke. «Vi tvinger fram gleden, selv om vi på bunnen er ute av oss. Og da blir positivitet ikke en dyd, men en last. Og et tillitsbrudd, for man stoler ikke på at man kan betro andre sine vanskelige tanker», noterte jeg meg for et par år siden filosofen og forfatteren Mariana Alessandri skrev i essayet: Against Cheerfulness.

Opphakket herlighet

Jeg skal vel erkjenne at jeg også har søkt denne rene og klingende lykken, som ventet på meg, bare jeg gjorde ditt og datt - religiøse omstendigheter rundt meg, oppmuntret til det. Jeg har kastet alle mine selvhjelpsbøker, de havnet ikke på loppemarked, jeg brant dem, selv om jeg standhaftig er mot bokbrenning – jeg unte ikke andre å finne dem. Det underlige, ser jeg i ettertid, var at det nettopp var de kristne miljøene jeg vanket i, som var selve lykkefengselet. Men kristendommen tror ikke på lykkeformler. Den kristne tro – slik jeg møtte den senere, for så vidt for veldig lenge siden – forteller om Jesus, som betraktet mennesker som skrøpelige, vakre, sterke og feilbarlige og oppfordret oss til å slippe alle opphakkende herlighetsfortellinger om seg selv.

Sorgen og gleden

For å si det sånn: Jaget etter lykke er håpløst og antakelig den sikreste vegen til ikke å bli det: Sorgen og gleden de vandre til hope, lykke og ulykke gange på rad. Medgang og motgang hinanen anrope, solskinn og skyer de følges dog ad. Sang Kingo for snart 350 år siden. Det er utrolig hvordan slike ting holder.

Jeg kan ikke tenke meg en kjærligere og sikrere måte å leve på: Vær ikke urolig, det ordner seg aldri. I hvert fall ikke helt.

LES OGSÅ:

Når mørket vokser, insisterer Mahsa Vahdat på å synge lyset

Vårt Land mener: Det er ikke sensur når meninger møtes med sterke motargumenter

Uigurene holdes i et jerngrep i Kina. De som har kommet seg til Norge lever med kinesisk overvåking