Landets største kristne lekmannsorganisasjon, Norsk Luthersk Misjonssamband, kan se tilbake på en uvanlig strevsom sommer i sin kamp for å formidle hva den står for i brennbare, teologiske spørsmål.
Det startet på forsommeren da det ble kjent at artisten Solveig Slettahjell likevel ikke fikk ha konsert på generalforsamlingen fordi hun gikk ut med støtte til Åpen folkekirke. Sammen med pianisten Tord Gustavsen skulle hun opptre med bedehussanger hentet fra CD-en Arven.
Fortapelsen
Men selv om Slettahjell ikke opptrådte, ble det nye problemer på generalforsamlingen. Presten Eirik Nyfeldt Bø holdt en tale på en ungdomssamling der han sa det «ikke er et krav å måtte tro på helvete som evig straff for å kalle seg kristen» Han utfordret dessuten det tradisjonelle synet på fortapelsen. Disse utsagnene falt mange tungt for brystet, og ledelsen i Misjonssambandet gikk til det skritt å ta avstand fra Bøs tale, og fjerne den fra nettsidene.
Ordtaket om at «en ulykke kommer sjelden alene» gjelder spesielt i et moderne mediesamfunn. Mye tyder på at ekskluderingen av Slettahjell gjorde at Stavanger Aftenblad og deretter Fædrelandsvennen, begynte å se nærmere på øvrig virksomhet i Misjonssambandet. Organisasjonen har flere skoler i disse to avisenes dekningsområde, og det var ikke unaturlig å finne ut av hvilke krav som stilles til ansatte.
Journalistene saumfarte verdidokumentene til henholdsvis Tryggheim Skole og NLA Mediehøgskolen Gimlekollen. Her fant de setninger som «seksuelt samliv utenom det monogame ekteskap mellom kvinne og mann er i strid med Bibelens ord», at «provosert abort bare bør tillates ved fare for morens liv», og at skilsmisse er «ifølge Bibelen brudd på Guds vilje».
Følg oss på Facebook og Twitter!
Lojalitet
De ansatte må være lojale til dette, men i hvert fall på Gimlekollen er det ikke slik at «dagens verdidokument utelukker ansettelser av mennesker som for eksempel er skilt, har tatt abort eller som lever i homofile parforhold», for å sitere en representant for skolens ledelse. Det er heller ikke sånn at man må være enige i alt, men man må framholde at dette er skolens syn.
Noen av Misjonssambandets mest konservative støttespillere vil hevde at det bare er bra at organisasjonen våger å markere hva den står for, selv om medieoppslagene blir både mange og kritiske.
Dette synspunktet deles ikke av alle. Mange i Misjonssambandet fortviler utvilsomt over profilen som skapes. De vil også hevde at ledelsen ikke makter å skille mellom læremessig forkynnelse, kunstneriske innslag og pedagogisk aktivitet.
Er det en selvfølge at en lærer som underviser i journalistikk står for eierorganisasjonens teologi i ett og alt? Skal man uteske en kunstner for hans eller hennes ståsted i brennbare spørsmål før det gis tilgang til scenen? Gjelder det også for musikere som står på scenen?
LES OGSÅ: Likestillingsombudet bekymret for elever på kristne skoler
Skråsikkerhet
At organisasjonen velger bibeltimeholdere som står inne for deres syn, er langt lettere å forstå. Men også denne praksisen bør gi grunn til refleksjon. Hvorfor skal forkynnelse alltid være skråsikre formuleringer? Kan man oppnå et sterkere refleksjonsnivå om man våger å åpne opp og erkjenne at det kan være ulike syn på spørsmålene som det undervises om?
Norsk Luthersk Misjonssamband er ikke den eneste kristne organisasjonen som sliter med å finne en praksis som skaper en åpnere tilnærming. I norske lekmannsmiljøer er det lang tradisjon for at talerstol og scene ikke skal åpnes for andre enn dem som er å betrakte som meningsmessige støttespillere.
LES OGSÅ: Gjør menighetene til et åndelig prestasjonsløp
Men praksisen strider mot tidsånden. Mange, og i særlig grad unge, selvstendige tenkende, makter ikke å underordne seg et slikt system. De trekker seg i stedet ut og finner åndelige miljøer der de kan puste friere.
Misjonssambandet kommer ikke unna denne konfrontasjonen mellom svært så ulike syn i organisasjonen. Den tid er forbi da man kan komme seg unna diskusjonene ved å skylde på åndskamp og ondsinnet journalistikk.
LES OGSÅ: Slukker debatt om helvete