Nyheter

Luthers land

«I Norge er selv katolikkene lutherske», sa en 
amerikaner til meg etter flere besøk her i landet.

Norge er verdens mest lutherske land. Det er bare tre år siden vi fjernet den evangelisk-lutherske tro fra Grunnloven. Vi har minst fire kirkesamfunn som kaller seg lutherske, vi har et tidsskrift og et forlag som har Luther i navnet. Og den avisen du nå leser har vedtektsfestet at den skal være luthersk. Da Vårt Land startet i 1945, var det viktig å være luthersk.

Slik var det også i 1814. Det var bare tjue år siden franske revolusjonære hadde avskaffet Gud i den franske staten, og både folket og utenlandske makter skulle beroliges med at man ikke hadde planer om noe slikt, selv om man vedtok en radikal grunnlov. Derfor skrev de at den evangelisk-lutherske lære forbliver statens offentlige religion. Ingen forandring, altså.

LES OGSÅ: På sporet av en redningsmann

Pietistene

Alt skulle også være som før når det gjaldt jøder og jesuitter. Katolikker – ikke bare jesuitter – ble bestemt landsforvist i 1613. Også avvikende protestantisk lære ble det slått ned på. Da en gruppering i 1743 hadde døpt «25 nøgne personer af begge kjøn» i Drammensfjorden, ble de landsforvist. Folk som ikke døpte barna sine, ble dømt til tukthus.

Den katolske kirken og den selvstendige norske staten ble avskaffet i samme grep da erkebiskop Olav Engelbrektson seilte fra Norge første påskedag 1537 med den norske kongekronen ombord. Etter det ble kirken nærmest å betrakte som statens propagandaministerium, som preket lydighet mot kongen og Luther.

Men nordmennene ble ikke lutherske i 1537. Det tok faktisk sin tid å gjøre selv presteskapet patent luthersk. 70 år etter reformasjonen ble «kloster-Lasse» utvist. Han var en jesuittprest som hadde betjent et nettverk av prester og menigheter som holdt fast ved katolisismen.

LES OGSÅ: Signert Luther

Folk sørget når kirkene ble renset for helgenbilder de hadde blitt vant til. Prestenes utlegninger av luthersk ortodoksi i prekener på dansk gikk stort sett over hodene deres. Salmene gjorde nok derimot sin virkning. Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass gjorde luthersk kristendom tilgjengelig for vanlige folk.

Men den som gjorde nordmenn til lutheranere, var Erik Pontoppidan. Hans «Sandhed til Gudfryktighed» var det sentrale læreverket i folkeskolen, som ble innført i 1736. Den måtte du kunne utenat hvis du skulle bli fullverdig samfunnsborger gjennom konfirmasjonen.

Dermed var det egentlig ikke Luther som formet den norske folkesjelen, men pietistene. De sto for en kristendomsform som var mer inderlig og mindre kulturåpen og frodig enn den Luther hadde stått for.

LES OGSÅ: Luther ­frodighet

Nøkternt

Den norske kirken har forandret seg mye siden jeg var barn. Da tenker jeg ikke på homofilisyn, men kulturen du møtte i en gudstjeneste. Presten hadde svart samarie med hvit krage. Det var ingen lysglobe, ingen prosesjoner med kors og kapper. Messing, korstegn og kneling var katolske tendenser som de fleste prester holdt seg unna. Liturgien var den nødtørftige «salmeliturgien» som stort sett besto av salmer og preken. Noe annet enn orgelmusikk var utenkelig.

Pietistenes «ene nødvendige» gjorde den norske kulturen enkel og nøktern. Vi skal ikke rote med for mye unødvendig, vi skal ikke gjøre oss til med påfunn utenom det vante.

LES OGSÅ: Hva nå, Luther?

Haugianerne

Luthers sentrale poeng at vi blir frelst av nåde og ikke gjennom gjerninger har derimot ikke slått så sterkt gjennom i folkeoppfatningen. Å være en god kristen ble gjerne sett på som det samme som å følge det som var vedtatt moral.

Max Weber er blitt berømt for sin teori om at den protestantiske etikk fikk fart på kapitalismen. Her hjemme har Francis Sejersted anvendt teorien på haugianerne. Mens det mer kontinentalt pregede handelsborgerskapet gikk konkurs på begynnelsen av 1800-tallet, bygget de nøysomme og arbeidsomme haugianerne opp ny virksomhet.

Det har vært mye av denne protestantiske nøysomhetsetikken over norske kapitalister. Om de kanskje kunne unne seg noe privat luksus, var de forsiktige med å prange med det.

Norsk likhetstenkning tilskrives ofte sosialismen. Men det er mye som taler for at det snarere er vår pietistisk-lutherske arv som slår gjennom. Norsk arbeiderbevegelse er utvilsomt sterkt preget av både nøysomhet, flid og enkelhet.

LES OGSÅ: Luther øre

De andre

Men de andre har ikke hatt det så lett i det kompakt lutherske. Baptister og andre avvikere ble ikke lenger landsforvist og satt i tukthus. Men de merket lenge at de var utenfor den kirken alle tilhørte.

Denne skepsisen mot det som er annerledes bærer vi nok også fortsatt med oss.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter