Livet som kunstverk

Livet kan være et kunstverk. Det mener i hvert fall Julian Blaue og Edy Poppy som de siste par årene har turnert med en gammel brannbil med sine to barn. Det enkle livet i bilen – hvor de har levd – har også vært en utstilling, hvor deres liv er kunsten som vises. Prosjektet er en del av Julian Blaues doktorgradsprosjekt på universitetet i Agder.

Alle er kunstnere

Blaue og Poppys bruk av liv som kunst er ikke noe nytt. Det er en gammel drøm i kunsten at den ikke bare skal avbilde livet, men selv være livet. Ideen fikk sin sterkeste formulering av den tyske kunstneren Joseph Beuys (1921–1986) som mente at hver enkelt borger er en kunstner og samfunnet et kunstverk.

En slik tradisjon er utopisk, vil mange hevde, men vi skal likevel ta ideene på alvor, i en tid hvor mange ser seg om etter nye orienteringspunkter og livsformer som kan gi mening til tilværelsen.

LES OGSÅ: 'Fra neste- til fjernestekjærlighet'

Ekshibisjonisme og utopi

Om Blaue og Poppy gjør dét er ikke åpenbart, for deres performancer balanserer mellom å være en modell for hvordan vi skal leve og narsissisme eller ekshibisjonisme. Å vise frem seg selv og familien kan betraktes som en del av en annen trend i vår samtid, nemlig trangen til å eksponere seg selv for enhver pris. En rekke reality-TV-konsepter har perfeksjonert fremvisningen av det private til det uutholdelige. Gjennom sosiale medier oppdateres vi stadig på andres privatliv.

Det er verdt å spørre seg om ikke det er mer verdifullt å skape rom hvor det private skjermes fra andres blikk i stedet. For nettopp det private er dårlig forstått i en selvbeskuende og selviscensettende tid som vår. Spesielt problematisk blir Blaue og Poppys performance-prosjekt om vi tenker på barna deres. De har jo ikke valgt å bli innlemmet i et kunstverk. Hvordan de opplever situasjonen er et springende punkt i prosjektet.

Forskjellige forutsetninger

Samtidig peker Blaue og Poppys dramatisering av eget liv i en annen retning. I onsdagens performance i Kristiansand fortalte de om ransopplevelsen i Brasil, og hvordan de selv kom godt fra det, tross alt. Ranerne kom fra fattigdom og nød, og havnet i fengsel. Med bakgrunn fra favelaen i Rio de Janeiro spør Blaue og Poppy om de i hele tatt kunne handlet annerledes.

For er det ikke slik, foreslår de, at vi befinner oss i et verdenssystem hvor vi, privilegerte mennesker i vesten, kan tenke og handle annerledes, enn dem som lever under fattigdom og lidelse?

Utopiens fordeler

Blaue og Poppy vil gjerne gjøre seg ansvarlige for denne «strukturelle volden» ved å foreslå et nytt lovverk, hvor nettopp den enkelte borger kan anmeldes seg selv for å delta i denne volden. Ideen om at ansvarliggjøring som dette i det hele tatt er mulig både i sosial og juridisk forstand er kanskje absurd, men på dette punktet har den utopiske tradisjonen Blaue og Poppy skriver seg inn i en fordel: Å blindt holde fast ved en idé, selv om den hever seg over både det praktisk mulige eller samfunnsmessig rimelige.

Nettopp gjennom denne blinde troen – og handlingene som springer ut fra den – kan kunsten synliggjøre og være et eksempel som kan lære oss andre noe.

Sosialt laboratorium

Hvordan deres forsøk på å anmelde seg selv vil utvikle seg skal jeg ikke si for sikkert, men tanken er – slik jeg har forstått det – at de blant annet skal oppsøke menneskene som ranet dem og har tilbrakt tid i fengsel på grunn av ugjerningen. De skal, med andre ord, foreta en reise i både juridisk og sosial forstand hvor den betrakter verdens dårlige fordelte muligheter og goder fra en side som vi vanligvis aldri vil kunne se. De trer inn på den andre siden av traumet og tar overgriperens perspektiv. Vil de finne ut av at de egentlig ikke er overgripere på grunn av strukturell vold eller ikke? Jeg vet ikke, men forsøket er verdt å følge med på.