Journalistene, med sine facebookoppdateringer om plagiater, minner om triumferende blekkulfdetektiver som har funnet et usortert bananskall på et for lengst forlatt søppelberg. Men ta det rolig, folkens. Svært få der ute forventer at dere skal være vaktbikkjer og slå ring om demokratiet.
Allikevel noen få ord på vegne av oss leserne: Vi er ikke så opptatt av hvem som rapper fra hvem. Eller hvem som befinner seg hvor i den enorme gråsonen mellom buzzklikk og noe som under tvil kan vurderes som et slags åndsverk. Først og fremst er vi opptatt av å lese noe originalt. Om dere rapper og stjeler, er ikke så viktig. Det er denne rare de javu-følelsen man får idet man åpner en norsk avis som plager oss. Det lar seg ikke gjøre å kreditere seg vekk fra den.
LES MER: – Jeg liker ikke den moralske indignasjonen, skriver Alf Gjøsund
Kommaregler først!
Så er det språket: Viktigere enn kildehenvisninger er at dere leser gjennom før det publiseres. Tidligere leste man gjerne tekstene høyt. Det ga en følelse av hvordan setningene fløt. Et annet triks var å la noen andre skumme gjennom. Som samfunnsvoktere og vaktbikkjer er det viktig at dere håndterer en litt bedre stil enn gjennomsnittlige nigeriabrev. Les dere gjerne opp på opphavsretten, men lær dere kommaregler aller først. Forsiktig med Google Translate, folkens.
LES MER: – Bør plagiatsjekke mer enn noter
Beste buzzer
Det virker vel i overkant enkelt å bli medlem av Norsk Journalistlag. Hva om man strammet medlemskriteriene noe? Du blir ikke medlem med mindre et utvalg mennesker anser det du driver med som relevant for dette evinnelige samfunnsoppdraget dere terper på med tårevåte blikk. Man kunne jo også dele NJ i to – et klikklaug for dem som buzzer best, og ett for journalister som skriver selv.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Etisk. Kritisk. Fri. Nesten ufrivillig komiske hedersord øverst på NJs nettsider. Der kan man også lese om én av de mest iøyenfallende medlemsfordelene: Journalistene har sin egen gravferdskasse.
Arne Berggren er forfatter og musiker.