Listhaug har rett

Et massivt korps av skribenter og kirketalspersoner har avvist Sylvi Listhaugs sosialismeanklager mot Den norske kirke. Jeg er en av dem. «Å oppfordre til en human behandling av mennesker i nød bør ikke flåsete avfeies som sosialisme», skrev jeg i avisen før jul.

Når kruttrøyken begynner å legge seg, er det på sin plass med litt ettertanke. Har ikke Listhaug et poeng? Synspunktet hennes deles garantert av mange på høyresiden. Det er noe som skurrer når vi har så diametralt ulike virkelighetsoppfatninger. Sannheten ligger ofte et sted imellom.

LES MER: Kristen-Norge krever mer barmhjertighet av Listhaug

Begrenset nyhetsverdi

Hva er det Listhaug observerer, som vi andre ikke vil se?

Hun observerer for det første en kirke som ikke er veldig synlig i mediene med kirkens viktigste budskap: håpet om oppstandelse og evig liv ved troen på Kristus. Det kan kirken knapt lastes for. Evangeliet forkynnes i kirkene søndag etter søndag, men har svært begrenset nyhetsverdi.

Tidligere har kirken vært opptatt av den enkeltes sedelighet og moral. Den oppgaven er delvis overtatt av de mer konservative organisasjonene, men først og fremst tonet ned. Å preke moral for en befolkning med et uavklart forhold til kirkens hovedperson, gir et inntrykk av fasadepynting. Slik forkynnelse vil mange se på som ubibelsk og enda flere som dårlig markedsføring av kirkens budskap.

Tilbake står biskopenes utspill om miljø- og asylpolitikk, samt Tor B. Jørgensens ja til høyere skattenivå. Temaet er solidaritet og velferd, og har absolutt etiske overtoner. Men innspillene er rettet mot myndighetene og systemet.

LES MER: Lager bibelnettside i protest mot Listhaug

Dramatisk endring

Hvem var det som først påpekte at mangelen på velferd først og fremst hadde politiske og strukturelle årsaker? Det var ikke de konservative. Det var ikke kapitalistene. Det var sosialistene.

Kirken selv var konservativ. Den strittet imot da sosialistene ville overføre velferden fra diakonale institusjoner til myndighetene. Dette ville svekke kirkens betydning og gjøre velferd til et krav, noe man igjen mente kunne svekke befolkningens moral. Kirkens svar på sosialistenes rettferdighetskrav var barmhjertighet.

På slutten av 60-tallet endret dette bildet seg dramatisk. I Uppsala i 1968 gjorde Kirkenes Verdensråd internasjonal solidaritet og strukturell endring til kirkens misjonsoppdrag. Den norske kirke fikk en ny generasjon kristensosialistiske prester. De var blant annet inspirert av teologen Tor Aukrust, som sammen med Norges Kristne Arbeideres Forbund fikk stor betydning for Arbeiderpartiets forhold til kirken.

Blant dem som ble påvirket var biskopene Erling Pettersen og Tor B. Jørgensen. Begge står bak utspill egnet til å terge høyresiden.

LES MER: «Det er ikke bare kirken Listhaug angriper»

Nyansert

Æres den som æres bør. Om kirken i prinsippet alltid har vært opptatt av de svakeste i samfunnet, har sosialismen æren for å løfte perspektivet fra individuelt nivå til samfunnsstruktur og politikk.

I dag er velferdsstaten så selvsagt i Norge at alle tar den for gitt. Men det er sosialistene som har kjempet den fram. Når kristendemokrater hevder at de representerer et selvstendig politisk alternativ, er det delvis av strategiske årsaker. Historisk sett har de store deler av sin sosialetikk fra sosialismen.

LES MER: Kristen-Norge støtter kirkens kritikk av Listhaug

I det lyset er alle norske partier, selv Fremskrittspartiet, «gjennomsyret» av sosialisme. Sylvi Listhaugs mantra om at «den norske velferden er truet» er en stadig påminnelse om det.

Så er bildet selvsagt mer nyansert. Venstresiden vil si at de borgerlige partiene med sin liberalisme og konservatisme motarbeider velferdsstaten. Sentrumspartiene har plukket fra begge sider og spedd på med annen ideologi.

Også i kirken er det mange nyanser. Den er for eksempel også konservativ, selv om det er blitt mindre tydelig i den sosialetiske debatten. Kampen mot abort er redusert til en stillferdig samtale om den enkeltes holdning til menneskeverdet. Det er ikke unaturlig å spørre om årsaken er at synspunktet ikke er god tone innenfor det sosialdemokratiske paradigmet.

LES MER: «Kirken må satse på den moralske kraften i egen forkynnelse», skriver Erling Rimehaug

Paradoksalt nok er noen av de tydeligste stemmene i kirkens kamp for fosterets rettigheter preget av sosialismen. Børre Knudsen var på flere måter en radikal sekstiåtter som oppfattet sin kamp mot abort som en solidaritetskamp for de svakeste. Kristensosialisten Tor B. Jørgensen har vært forbilledlig tydelig, også i nyere tid.

Kirken ville vært mer ærlig om den hadde sagt: Mye av vår sosialetiske tenkning er arvegods fra sosialismen. Vi står i takknemlighetsgjeld til arbeiderbevegelsen.

Ble du engasjert av denne artikkelen? Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.