Kultur

Lese, skrive

Kva kan vi lære av Karl Ove Knausgård og Patti Smith?

I mylderet av bøker som kjem ut kvart einaste år, finst det også somme som tematiserer sjølve lese- og skriveprosessen. Forlaget Oktober starta i år ein ny serie der utvalde forfattarar reflekterer rundt lesing og skriving. I vår kom dei to første bøkene, av Ingrid Z. Aanestad og Terje Holtet Larsen. Denne veka kom bok nummer tre, skriven av Karl Ove Knausgård. Teksten er opphavleg skriven for det vidkjende Yale University, og skal inngå i serien Why I Write.

Det er interessant med forfattarar som løftar blikket og reflekterer rundt sin eigen skriveprosess. Når det er Knausgård som denne gongen ransakar seg sjølv, kunne ein kanskje vente seg ei tjukk bok på minst 400 sider. Det motsette skjer: Uforvarende er ei lita bok på knappe 75 sider. Det tilsynelatande enkle spørsmålet om kvifor han skriv, er frå starten av så vanskeleg at Knausgård sit framfor skrivebordet sitt i tre dagar utan å komme nokon veg. Forfattaren kallar enkelheita i spørsmålet for «forræderisk».

Etter kvart kjem Knausgård likevel i siget, og boka gir oss vesentlege blikk inn i forfattarens skriveverkstad. Slik han har gjort også tidlegare i forfattarskapen, dreg han vekslar på biletkunsten, han hentar fram sentrale opplevingar frå barndommen, og han utleverer sine eigne dårlege delmotiv for å skrive: å bli sett, å vere nokon, å ta hemn. Ambisjonar, sjølvhevding og ærelyst spelar med for den skrivande. Knausgård evnar endå ein gong å sette fingeren på det som er ømme punkt for fleire enn han sjølv.

Knausgård skriv også av sosiale og eksistensielle grunnar, og sjølv om han påpeiker faren for å bli oppfatta som pretensiøs, er det nettopp skrivinga som fridom, som ein flukt bort frå posisjonering og posering Knausgård er opptatt av. Dette var ein også kjerne i det omfattande Min kamp-prosjektet, å skrive seg fri.

Det uforvarande, som har gitt tittel til den nye boka, står sentralt i det å skrive seg fri. I det uforvarande er ikkje alt gitt og bestemt på førehand, og teksten kan ta forfattaren til nye og ofte fruktbare stader. Denne måten å skrive på liknar måten vi lever livet vårt på – det opnar seg nye dører undervegs, her og no har vi ikkje har det fulle utsyn over livsvegen vidare. Vi mistar oss sjølve av syne, samtidig som vi brukar oss sjølve fullt ut.

Slik Knausgård gir oss nye innsikter i lesinga, levinga og skrivinga, er det også verdt å lytte til Patti Smith. For ein månad sidan hadde ho ein intens konsert på Øyafestivalen i Oslo, med tilhøyrande miljøappell av beste merke, samtidig som boka Om å skrive blei gitt ut på norsk. Originaltittelen Devotion gir oss ein peikepinn på Patti Smiths eksistensielle grunnlag for skrivinga. Heilt i slutten av boka skriv ho det slik: «Kva er draumen? Å skrive noko fint, som ville vere betre enn det eg er, og som ville rettferdiggjere prøvelsane og indiskresjonane mine. Å komme med bevis, gjennom ei røre av ord, for at Gud eksisterer.»

For Patti Smith er skrivinga noko uunngåeleg, og like naturleg som sjølve levinga. For mange kunstnarar er det nettopp slik. Kunsten er eit kall, like sterkt som kallet misjonæren kjenner til å dra ut. Då blir skrivinga noko forfattaren ikkje kan komme ifrå, ein livsbane.

I botnen for skrivinga ligg lesinga, som innlemmar oss i ein endå større fellesskap. Neste veke kjem litteraturprofessor Tone Selboes bok Leselyst, som mellom anna tek for seg korleis kjærleiken til litteraturen ikkje er ein einsam kjærleik. Verken lesing eller skriving går føre seg i eit tomt rom. Og når vi les, er vi ikkje åleine, men deltek i ein stille samtale mellom lesande over heile verda.

Den samtalen ønskjer iallfall eg å vere ein del av.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur