Nyheter

Kyrie eleison

Det er litt lettere å innrømme sitt eget svik når Bjørn Eidsvåg synger om det, enn under en krangel med samboeren.

Bjørn Eidsvåg er en time ut i showet sitt. Han har grepet på publikum i Det Norske Teatret nå. Vi har sunget «Vær forsiktig lille fot hvor du går», ledd av gamle damer med grevinnearmer hjemme på bedehuset Betel, og av en Jesus som raste mot rytmer, langt hår og andre ting fra helvete.

Men nå er det taktskifte. Eidsvåg forteller om sitt møte med teologistudiet, Bob Geldof og internasjonal solidaritet. Og med en annen Jesus, som stilte seg på de fattiges side og raste mot urettferdighet.

Han har kranglet med kirken i snart 50 år. Eidsvåg, altså. Nå henter han gitaren. Keyboardet leverer rolig orgellyd. Og mannen som vi fremdeles ikke helt vet hvor vi har hen, begynner å synge:

Du låg skjelvande av angst på kne, og svetten rant som blod, og venene du hadde med, dei sov i største ro.

LES OGSÅ: Eidsvågs trosreise til scenen, den utfordret, herjet med og provoserte meg, sktriver sokneprest

Ikke Shalala

Jeg vet ikke om Eidsvåg merker det, men det skjer noe i de stappfulle benkeradene. Dette er vi forberedt på, men kanskje ikke helt likevel. Etter å ha ledd av den smålige jesusen man skal ha trodd på for 40 år siden, blir vi nå konfrontert med en mye viktigere versjon. Og om de som skrøt av å stå på hans side.

Dei svikta då du trengte dei, du hadde gitt dei alt. Dei valde minste motstands vei og svikta då det gjaldt.

Det er ikke bare her på teateret folk må opp med lommetørklet. Bjørn Eidsvåg har fortalt at han kan opptre på puber og firmafester. Stemningen kan være topp. Men på slutten av konserten vil ikke folk ha «Shalala» eller «Bare ein mann». Da vil de ha denne. Om Jesus. Og om dem selv.

Og eg har tenkt, det sko'kje eg ha gjort, eg sko' ha kjempa saman med deg, holdt rundt deg og tørka svetten bort, gjort ka eg kunne for å gle' deg.

Rasjonalistene har terpet på naturvitenskap og fornuft i et par hundre år, intenst de siste 60. De har absolutt fått gehør. I 2016 kjøper vi de vitenskapelige forklaringene på de fleste spørsmål. Men så er det noe som gjør at 60 prosent av befolkningen likevel ikke greier å gi helt slipp på troen. Som gjør at de vil ha «Eg ser» i begravelsen og gråter når de hører «Kyrie».

Dei dømde deg te død og pine, spotta deg og lo. Og ein av dei du kalla dine, fornekta og bedro. Han svikta då du trengte han. Du hadde gitt han alt. Han var ein veik og vesal mann som svikta då det gjaldt.

LES OGSÅ: Derfor er Bjørn Eidsvåg blant Norges mektigste

Å komme til kort

Forrige søndag kunne VG fortelle at jevnlig kirkegang gir et lengre og sunnere liv. Det er ikke første gangen vi hører akkurat det. Noen forklaringer er selvsagte: Kristne røyker mindre, drikker mindre og lever et sunnere, mer lovlydig liv.

Men det er mer her. Det har betydning for den psykiske helsen å være kirkegjenger også. De har færre depresjoner og et mer optimistisk syn på livet.

Kanskje er kristne greiere mot hverandre, jeg er ikke sikker. Kanskje er pastoren Egil Svartdahl inne på noe i den samme VG-reportasjen: «Det er ikke skadelig for noen å bli kvitt skyld og skam, for det går utover både det fysiske og psykiske å bære på dette over tid.»

Noen erkjennelser og erfaringer synes å være allmenne. Det å komme til kort, er en av dem. Å rote det til for seg selv og dem man er glad i. Eller, som det heter i syndsbekjennelsen til Den norske kirke: «Jeg har ... sviktet min neste, med tanker og ord, med det jeg har gjort og med det jeg har forsømt».

Det er bare drittsekkene som aldri har dårlig samvittighet og aldri skammer seg. De fleste av oss kan kjenne oss igjen i syndsbekjennelsen. Men 1.900 år før psykologene fortalte oss at det ikke er sunt å gå rundt med skyldfølelse, lanserte kirken sin løsning. Tilgivelse. Eller nåde, som noen sier.

En av forskjellene på de som går i kirken og de som ikke gjør det, er at de førstnevnte hører om tilgivelse hver eneste søndag. De oppmuntres til å be om unnskyldning. Og til å tilgi, så langt det er mulig.

Det er klart det gir bedre psyke.

MIN TRO: Bjørn Stærk mener synd er det beste med kristendommen

Det utilgivelige

Det er ikke naturlig å tilgi alle. Fengselspresten Kjell Arnold Nyhus skriver om de mest ekstreme av oss i boken Hvis jeg har en sjel. Om drapsmennene, og de som har ødelagt menneskers liv på andre måter.

De kan sone straffen sin. Men hvordan soner du at du har ødelagt livet til noen? Er det egentlig mulig å legge sånt bak seg? Du får sannsynligvis aldri høre ordene «jeg tilgir deg» fra dem du har ødelagt. Og det finnes ingen offentlig instans med mandat til å tilgi. Du er dømt til å bære med deg det du har gjort resten av livet.

Ikke rart at mange ikke greier å få seg en ny start.

De færreste av oss er der. Tvert imot, vi er ganske bra. Men ikke perfekte. Særlig ikke når vi ser livet vårt i en større sammenheng. Og det er litt lettere å innrømme det når Bjørn Eidsvåg synger om det, enn under en krangel med ektefellen eller samboeren:

Eg vet at eg og svikte, fornekte og bedrar. Eg gjer'kje det eg vet eg plikte, e hjertelaus og hard, likasel for andres nød, ofta blind for venners sorg. Ka bryr det meg dei andres død, min kulde e «så fast en borg».

LES OGSÅ: Går i kloster bak murene – retreat i Halden fengsel

Håpet

«Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde,» skriver ateisten Bjørn Stærk i den nye boken sin Å sette verden i brann. Før han nærmest konkluderer: «Det må det bli trøbbel av.»

Det er vanskelig å si hvem som er kristne og hvem som er post-kristne. Men vi kan være enige om at folk flest ikke akkurat renner ned kirkens gudstjenester.

Mange av disse identifiserer seg med Bjørn Eidsvåg, som tviler og protesterer, men likevel på en eller annen måte ikke greier å slippe håpet om at det står en bak alt det skapte, og at døden ikke har siste ordet.

Og så fort det håpet dukker opp, blir mitt forhold til denne kraften aktualisert. Kan denne uendelige størrelsen gjøre noe med følelsen av skyld?

Fortsatt, etter så mange år med tvil, svarer Bjørn Eidsvåg ja. Og selv om han avslutter med kirkens liturgiske bønnerop, er svaret farget av den enkle forkynnelsen fra bedehuset han har snudd ryggen til.

Likavel e du lika gla i meg. Tilgir meg alle feilå mine. Stille tar du kappå di av deg og tar te å vaska beinå mine.

Kyrie eleison.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter