Kvinners opprør på filmduken

At kvinneskjebner gis fyldig plass på en filmfestival i Sveits – et land der kvinner fikk stemmerett på nasjonalt nivå så sent som i 1971 – er interessant.

– Vi er flasket opp med at hovedpersonen i en film er en mann som støttes av en kvinne, sier filmkritiker Denise Bucher fra Zürich.

Hun ble for et par år siden irritert da hun så den danske TV-­serien Forbrytelsen med en kvinne som ledende politietterforsker.

Så oppdaget hun Broen der politikvinnen Saga var likestilt med sin mannlige kollega. Det snudde opp ned på Buchers forventninger:

– I dag beundrer jeg skandinavisk film for sine sterke kvinneroller. Å se drama der kvinnen framstilles som offer og vedheng virker gammeldags.

Kvinner i sentrum

Sammen med Bucher satt jeg nylig i en jury på den 71. Locarno-festivalen. Festivalen har akkurat skrevet under på det internasjonale oppropet «50/50x2020» som innebærer å arbeide for likestilling i filmbransjen.

Likevel, i hovedkonkurransen dominerte de mannlige regissørene – bare tre av 16 var kvinner – men det gledelige var at mange filmer framstilte kvinner som noe mer enn bare en assistent for mannen og et objekt for hans begjær.

I Sibel av den tyrkisk-franske regissørduoen Cagla Zencirci og Guillaume Giovanetti kunne fort 25 år gamle Sibel blitt redusert til et offer fordi hun er stum.

Hun bor i en tyrkisk landsby i fjellene ved Svartehavet der kvinnene høster teblader og grønnsaker. Sibel kommuniserer ved hjelp av plystring, men godtas ikke som koneemne på grunn av sin stumhet. Hennes gifteklare lillesøster er derimot attraktiv som svigerdatter.

Det fascinerende er hvordan hovedpersonen raser ut mot landsbybeboernes fordommer. Særlig eksplosivt blir hennes opprør da hun vandrer i skogen for å skyte en omstreifende ulv. Der treffer hun en mann som har rømt fra militærtjeneste. I møte med ham oppdager hun kjærligheten, en erfaring så skjellsettende at hun står opp mot landsbyens strenge tradisjoner.

Det interessante er at Sibels far – som fort kunne motarbeidet datteren sin – våger å støtte henne. Filmen signaliserer håp for kvinner som vil forme sitt eget liv.

Et blindt opprør

Også den ­rumenske regissøren Radu Muntean­ har i Alice T. skapt en rasende hovedperson, 15-åringen Alice. Sinnet understrekes av en svær hårmanke som hun har farget illrød.

Hun ble som liten adoptert av en mor som ikke kunne få barn selv. Foreldrene er for lengst skilt og har gått inn i nye forhold. Omgitt av ustabile familierelasjoner og manglende nærhet velger Alice­ en utagerende livsførsel som provoserer de voksne.

Først da Alice blir gravid og brått hevder at hun vil beholde­ barnet, blir moren lykkelig fordi­ det åpner for et etterlengtet ­fellesskap mellom de to.

Men der tyrkiske Sibel maktet å kjempe for egne behov, slår ­rumenske Alice rundt seg i blinde.­ Den umodne jenta tar i hemmelighet en abortpille.

Hvilket følelsesmessig kaos dette skaper, oppdager hun ikke før det er for seint. Filmen ender i bitre tårer, og regissøren avstår fra å si noe om hvorvidt Alice får hjelp til å takle livet videre.

Selvoppofrende

Diane av Kent Jones fra USA skildrer en enke i 60-årene som sliter med å hjelpe sin voksne sønn ut av rusmisbruk. Diane er en trofast kirkegjenger som deler ut mat til hjemløse, gir gryteretter til syke venner og besøker storfamilien, inkludert en kreftsyk kusine.

Men det er noe irriterende over Dianes selvutslettende godhet. Hun ber stadig om unnskyldning for at hun ikke strekker til, og har dårlig samvittighet fordi hun som ung mor én gang valgte egne behov foran sønnens.

Derfor er det en befrielse da Diane omsider forsvarer sitt eget ståsted. Det skjer etter at sønnen omsider er hjulpet ut av sitt rusmisbruk av en karismatisk menighet. Da han maser om at moren ikke er kristen nok, ­eksploderer hun i raseri. Det blir et rensende vendepunkt i filmen.

Kinesisk kvinnes kamp. Noen håpefull slutt finnes ikke i En ­familiereise av kinesiske Ying Liang. Han bor i eksil i Hongkong fordi Kina har blitt fornærmet av filmene hans.

Sin egen skjebne legger han inn i en kvinnelig hovedperson: Filmskaper Yang Shu har falt i unåde i Kina fordi hun har støttet menneskerettighetskrav fra innbyggerne i Hongkong. Nå bor hun i Hongkong med mann og et barn og har ikke sett sin kreftsyke mor på fem år.

Løsningen for et gjensyn blir at de alle treffes på Taiwan – den syke moren i form av turist, datteren Yang Shu under påskudd av å skulle på en filmfestival. Dagene­ bruker de til familiesamvær, dog uten å røpe at de er i slekt. Bare slik kan de unngå å bli rapportert til myndighetene i Kina.

Ying Liang har skapt et sårt portrett av sitt eget speilbilde. Yang Shu får rørende støtte fra sin ektemann. Hun nekter å ­endre sitt politiske ståsted for å tekkes regimet, men staheten koster henne dyrt. Da de på filmfestivalen i Taiwan spør om hun regner seg som borger av Kina eller Hongkong, svarer hun trist: – Jeg er en fremmed.

Slik kjemper fire kvinner på ulikt vis for å forme sitt liv. Men der Sibel og Diane finner et konstruktivt utløp for raseriet, er Alice fanget i et pubertalt kaos. Yang Shu, derimot, kan ingenting gjøre mot en stat som tråkker på individets rettigheter, uavhengig av kjønn.

Kristin Aalen var med på å gi den internasjonale Fipresci-prisen til Sibel på filmfestivalen i Locarno.