I februar hadde to teatre i hovedstaden premiere på forestillinger basert på Evripides tragedie Medea (431 f.Kr.) Den handler om en mor som tar livet av sine barn.

Det kan selvfølgelig være en tilfeldighet at Mare i Lisa Lies regi og Kjersti Horns 2 X Medea ble satt opp samtidig, at det skjedde kort tid etter Erna Solbergs mye omtalte nyttårstale, og midt oppi debatten om tvillingabort og paragraf 2c i abortloven.

Tilfeldig eller ei: kvinners moralske forpliktelser overfor barn, potensielle barn, og samfunnets behov for barn, har vært et brennaktuelt debattema de siste månedene, både i kunsten, den offentlige samtalen, og rundt kjøkkenbordene.

Les alt fra Bøker her!

Usikre faktorer

Å ta livet av to levende, små gutter lar seg for de fleste av oss ikke sammenligne med å utføre en abort. Allikevel er det en kjensgjerning at mange ser på abort som drap. De fleste er enige om at grensene for livets begynnelses er uklare, uansett hvor hardt man vil stå på et prinsipp. Men selv om vi har et ideal eller en personlig overbevisning, lærer vi ingenting om virkeligheten hvis vi ikke er ydmyke nok til å lytte. Til hun som tok abort fordi hun vurderte det som mest rett i sin situasjon, og til hun som valgte å gjennomføre svangerskapet til tross for at legen anbefalte henne noe annet. Særlig er ydmykhet på sin plass hvis du, fordi du er mann, aldri vil være i en situasjon der du enten må fullføre et uønsket svangerskap, eller ta abort.

Kirken og bøkene

De siste ukene har det blitt synlig hvordan særlig unge kvinner i visse, kristne miljøer kan ha havnet i en umulig situasjon: De risikerer å føle seg dømt om de bærer fram et barn utenfor ekteskapet, og også om de tar abort. Når ledere i Nordmisjonen og Frikirken nylig ba om tilgivelse for hvordan disse kvinnene har blitt møtt, er det et skritt i riktig retning. Det handler om å lytte til den enkeltes fortelling, ta innover seg den større fortellingen hver enkelt menneskeskjebne inngår i, og å selv – som kirke – erkjenne sin rolle i denne fortellingen.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at litteraturen opp gjennom historien har vært et sted der alle menneskers fortellinger har fått komme fram i sin kompleksitet. Kvinne som mann, jøde som greker. Dessverre har litteraturhistorien, og fortolkningen av den, like gjerne vært med å fortie erfaringer, som å løfte dem fram. Maktstrukturer har blitt stadfestet og bekreftet, igjen og igjen, gjennom bøker. Oppsetningene med utgangspunkt i Medea kan ses som forsøk på å ta tak i disse strukturene, åpne dem opp og vise fram noe fortrengt i den menneskelige erfaringen.

Erfaringen bakenfor

Det finnes noen likheter mellom litteraturen og kirken. Potensialet til frigjøring, mening, innsikt og oppriktighet er så stort, og fallhøyden likeså. Om litteraturen hadde hatt en formell representant, hadde det vært på sin plass at også denne ba om tilgivelse. Mange av oss velger allikevel å fortsette å se potensialet, og la det være definerende for både kirken og litteraturen.

I dag er det 8. mars, og det finnes mange paroler i tillegg til dem som handler om abort å stille seg bak. Det handler om alle slags erfaringer og fortellinger vi har det med å fortie, uansett hvor høylytt vi diskuterer sak. Vi trenger parolene og slagordene, men også nyansene, erfaringen som ligger til grunn for dem. Til tross for mange feilsteg og mye ubrukt potensial, er det her litteraturen kan bistå oss. Våger vi å møte virkeligheten på nytt, og se den fra en annen synsvinkel?

Gratulerer med dagen!