Kunsten som del av livet

Torsdag kveld åpnet en debattrekke om sosialt motivert kunst ved Fakultetet for kunst, musikk og design i Bergen. I auditoriet i Møllendalsveien satt en gjeng kunststudenter og lærere og lyttet til hvordan kunsten kan være med å løfte mennesker i sårbare situasjoner.

Demens

Ikke minst var det tankevekkende å lære hvordan musikk, lyrikk og dans kan være nyttig i behandlingen av demenspasienter. Beatrice Allegranti Dance Theatre levendegjorde dette poenget med en performance bestående av sang, klær og dans. Det hele basert på møter med mennesker med demens.

Denne første samtalen gjorde meg oppmerksom på noe som lett blir glemt i den offentlige samtalen om kunst: Kunstens evne til å skape relasjoner og til å se andre med nye øyne. Ikke bare på galleriet eller i teatersalen, men også i institusjonelle sammenhenger, som sykehjem, fengsel og i psykiatri. Den terapeutiske effekten er heller ikke noe som begrenser seg til sykehus: Den vil alle som har lyttet til musikk eller lest en roman kunne dra kjensel på.

LES OGSÅ: Sprengkraft på scenen

Knytte sammen

Kanskje er det her kunstens største politiske mulighet ligger: I evnen den har til å knytte oss sammen i tid og rom, til å kalle frem gamle minner og til å bygge identitet og samhørighet.

Ikke det at kunst ikke også kan være «det motsatte» av det vi trenger i noen sammenhenger. Å stenge seg inne bak øretelefoner er ikke nødvendigvis rett vei å gå for en som har sosial angst, slik sosiologen Tia DeNora var inne på i sitt foredrag.

Da jeg snakket med professor i musikkterapi, Jill Halstead, etter debatten, vektla hun at symposiet knytter sammen flere forskningsfelt, som sosiologi, billedkunst og musikk, vektla. Nettopp i slike spenningsfelt kan nye tanker og ideer utvikles.

I rekken av klassiske konserter, teaterpremierer og festtaler gir symposiet rom for ettertanke om kunsten som en del av hele livet.