Krydder i kvinnekampen

Det gikk ikke lang tid etter at gruppa slapp singelen «Wannabe», før det ble klart at vi måtte lage vårt eget Spice Girls. Rollene ble raskt delt ut i vennegjengen: Den frittalende Geri, den rampete Mel B, den sporty Mel C, den sofistikerte Victoria og den søte Emma. Mitt lange, lyse hår gjorde meg selvskreven som sistnevnte.

På den måten kom høye musefletter, hvite platåsko og rosa solbriller inn i livet mitt. Vi fem gikk alltid sammen i skolegården, på ettermiddagene møttes vi i kjellerstua for å pugge bevegelser og sangtekster, og jeg begynte å geipe på alle bilder.

Det er rart å tenke på at det allerede er 20 år siden.

LES OGSÅ: Kvinnene lyver, manipulerer, slåss og dreper

Girl power

Spice Girls snudde inntrykket av kvinnelige popstjerner på hodet med «Wannabe», som ble sluppet for nøyaktig 20 år siden. I løpet av 1997 hadde gruppa solgt 7 millioner kopier av låta på verdensbasis.

Om ikke de fem britiske arbeiderklassejentene forandret hele verden, forandret de i hvert fall vår.

Fra en elleveårings perspektiv var Spice Girls perfekte rollemodeller: Fem jenter med helt ulik stil og personlighet, så alle kunne finne en å identifisere seg med.

De var skamløse, høylytte og selvsikre. Vi kopierte holdningen med like innbitt nøyaktighet som vi kopierte dansetrinnene, autografene og poseringene. Vi ante ikke hva feminisme var, men gruppas slagord «girl power» ble også vårt motto, til et punkt der vi ble så dominerende at guttene i klassen prøvde å introdusere begrepet «man power» for å vinne tilbake overtaket.

Da vi opptrådte som Spice Girls foran hele skolen, gikk vi av scenen og skrev autografer med den største selvfølgelighet. Vi gikk ikke inn i en rolle – vi var Spice Girls – og adopterte de ulike krydderjentenes personlighetstrekk som våre egne.

LES OGSÅ: Først da Katy Perry begynte å synge om å kysse jenter, ble det fart på karrieren hennes

Vannseng

Noen øyeblikk sitter bedre i hukommelsen enn andre, som da jentene møtte prins Charles. Både Mel B. og Geri kysset ham på kinnet, og de røde leppemerkene matchet fargen som raskt spredte seg i ansiktet hans. Deretter kløp Geri prinsen i rumpa. Beskrivelsen hun i ettertid ga av den kongelige bakdelen, husker jeg fremdeles 20 år senere: «Som ei vannseng».

Ingen kvinner jeg hadde sett på TV før, hadde oppført seg sånn.

LES OGSÅ: Du er en rollemodell enten du liker det eller ikke

Kommersielt

I ettertid er det lett å se hvilket kommersielt maskineri som foret min fan-opplevelse. Gruppa var satt sammen etter at jentene selv hadde meldt seg på via en annonse i et magasin, og sammensetningen var naturligvis nøye kalkulert for å treffe bredest mulig.

Foreldrene våre fikk nok å bruke pengene på når krydderjentene reklamerte for både Pepsi, potetgull og polaroidkamera. Vi spiste kjærlighet på pinne for å samle klistremerker, og mamma kjørte meg til nærmeste kiosk som hadde britiske sladreblader, så jeg kunne kjøpe Top of the Pops og Smash Hits, som hadde glansede bilder jeg kunne lime inn i den tjukke permen der vi samlet alt Spice Girls-relatert materiale. På kveldstid satt jeg med ordboka for å oversette intervjuene til norsk, selv om den aldri klarte å fortelle meg hvorfor rødhårede Geri fikk et kallenavn som betydde ingefær.

Sjelden har en besettelse vært såpass lystbetont.

LES OGSÅ: Hun er lei av rumpesnakk

Samhold og rivalisering

Selv om det tok mange år før jeg skjønte at «girl power»-begrepet var en form for feminisme, gjorde vi mange erfaringer i løpet av det intense året da Spice Girls-interessen var på sitt sterkeste. Vi fant ut at leppestifter kunne brukes som hårfarge, at nattkjoler duger som sceneantrekk, at å danse i takt ikke er like lett som det ser ut, og at viljestyrke alene ikke er nok til å klare å slå hjul. Men vi jobbet hardt og lærte verdien av vennskap, samhold og at det er mulig å gå videre etter en skikkelig krangel. Og ikke minst at jenter kan være like utagerende som gutter.

Jeg har heller aldri opplevd et så stor rivalisering som da en Spice Girls-gruppe fra en annen skole ble portrettert i lokalavisa. De opptrådte som krydderjentene med like stor selvfølgelighet som oss, men vi var overbevist om at vi lignet mye mer, og bestemte oss umiddelbart for å legge de såkalte Brattåsjentene for hat. Verken før eller siden har jeg kjent en like brennende sjalusi - mot fem jevnaldrende som delte den samme opplevelsen som oss: At Spice Girls var jenter vi identifiserte oss med.

Hvordan skulle vi skjønne at jenter over hele verden følte akkurat det samme som oss?

Frigjørende kraft

Det er mulig at dagens kvinnelige forbilder, som Beyoncé, Miley Cyrus og Taylor Swift, får unge jenter til å føle den samme frigjørende kraften vi følte vi var i kontakt med da vi var tungt inne i Spice Girls-universet.

Men det er neppe like gøy som vi hadde det. For til tross for korte skjørt og dype utringninger, var det aldri guttas blikk vi var ute etter. Vi jentene ville bare ha det gøy sammen – på våre egne premisser.

LES OGSÅ: Et viktig korrektiv i et mediebilde der unge jenter er synlige dersom de er rosabloggere eller realitystjerner

Ny versjon

Forrige uke ble 20-årsjubileet for «Wannabe» markert med en nyinnspilling av den nå ikoniske musikkvideoen, i regi av organisasjonen Project Everyone. Denne gangen er det feministiske prosjektet helt uttalt. Rett til utdanning for jenter, slutt på barnebruder og lik lønn for likt arbeid er noen av kampsakene som hentes fram i den nye versjonen.

Introen alene er nok til at elleveåringen er tilbake, minus platåsko og musefletter. Men denne gangen vet jeg veldig godt hvorfor det er viktig å kjempe for mer «girl power», også utenfor min egen lille skolegård.