Kommentar

Kristen reorientering

ANNO: Det kristne budskapet er så sterkt, så allmenngyldig, så aktuelt, at det ikke bare overlever. Det finner nye former, nye veier og nye rammer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvorfor må dere ha en spaltist fra Smiths venner? Spørsmålet kom fra en av Kirke-Norges­ oppegående akademikere. Hun mente­ trossamfunnet var for perifert i til å interessere Vårt Lands lesere.

Amish

Men utviklingen i Brunstad Christian Church er kanskje det ­viktigste som har skjedd i Kirke-Norge på flere år. De er blitt regnet som en sekt siden de startet opp for 100 år siden – det nærmeste du kommer Amish i Norge, med kvinner i skjørt og oppsatt hår og strenge leveregler.

TV var forbudt, skjegg og bart ­uakseptabelt, barna ble nektet leirskole og organisert idrett, deres egne aktiviteter for ungdom var mange steder kjønnsdelte og overvåket av strenge ledere. Og framfor alt: Medlemmene var isolert, ikke minst fra hele Kirke-­Norge.

For to år siden svarte en av de mest fremtredende representantene for dette trossamfunnet ja til å bli spaltist i Vårt Land. Det var ikke mindre enn oppsiktsvekkende. Denne høsten har de sittet i samtaler med Norges kristne råd, som favner de fleste kirke­samfunn i Norge, med tanke på medlemskap. De vil ut av isolasjonen. De vil anerkjenne andre kristne. De vil bli en del av et større fellesskap.

For noen kom dette som lyn fra klar himmel. Men faktum er at ­ledelsen har vist en imponerende evne til å reorientere seg. De siste årene har de har tatt oppgjør med en rekke usunne holdninger og praksiser som tidligere­ fikk leve fritt. Brunstad Christian­ Church er et helt annet miljø i dag enn før.

Sammensatt

Som alle trossamfunn av denne typen, har også Brunstad Christian Church avhoppere som følger nøye med fra sidelinjen. Disse har ikke ropt hurra for måten utviklingen har skjedd på. Blant ­annet ­mener de evnen til selvkritikk er svak, I stedet for å innrømme feil har ­ledelsen lagt skylden på avhopperne for de strenge reglene i fortiden: Det var avhopperne som var ekstreme, straks de forsvant ble ­menigheten et sunnere sted.

Kanskje stemte dette noen steder, men som hovedforklaring blir det feil. Spørsmålet er om den litt kreative historiefortellingen beviser at selve motivasjonen for dagens endringer er gal, slik noen også mener. De tror ledelsen forsøker å få trossamfunnet til å framstå som sunt og tidsriktig fordi det lønner seg økonomisk.

Etter min oppfatning tar slike forklaringer ikke inn over seg de mange og sammensatte årsakene til at trossamfunn endres over tid. Lederne i Brunstad Christian Church har mindre mulighet og vilje enn før til å ­detaljstyre medlemmenes personlige utvikling. I stedet er de alle påvirket av en mye større samfunnstendens som preger alle lavkirkelige trossamfunn.

Perspektiver på tvers

Det blir stadig vanskeligere å leve i en isolert­ kristen «boble». Utviklingen av internett gjør at det er umulig å opprettholde avstanden til resten av samfunnet. Utdanningsrevolusjonen trekker i samme retning. Identiteten til en ny generasjon kristne formes ikke bare av forkynnelsen i den lille sammenhengen, men av historiske, psykologiske og ideologiske perspektiver som flyter på tvers.

Dette svekker ikke behovet for en forankret identitet. Men man krever flere svar, bedre svar, svar som henger sammen. Man aksepterer ikke lenger at noe er sånn fordi det alltid har vært sånn.

Du ser det også i bedehusbevegelsen.­ En ny generasjon krever et nytt syn på kvinner som ledere. Mange aksepterer et stykke på vei de teologiske begrunnelsene for at noen posisjoner er forbeholdt menn, men de aksepterer ikke at kvinner holdes utenfor stillinger fordi det alltid har vært sånn.

De organisasjonene som ikke møter spørsmålene med tilfredsstillende svar og vilje til endring, ligger tynt an.

Ikke lenger ekkokamre

Du ser det i de pinsekarismatiske menighetene. Den spekulative mirakelforkynnelsen er utdøende. Nå sliter både Visjon Norge og predikanter som Svein-Magne Pedersen kraftig. Pinsevenner flest tror ikke lenger på retorikken deres.

Men menigheter som har maktet å reorientere seg blomstrer. De har skrelt bort det som folk med fornuften i behold reagerer på. I stedet bygger de videre på det grunnleggende og sentrale i bevegelsen de har sprunget­ ut fra, i en form som er tilpasset ­mennesker som lever nå.

Du ser det også i måten hele den lavkirkelige kristenheten møter høyre­populistisk retorikk på. Det er nok av dem som prøver å appellere til disse miljøene med antydninger om at muslimer representerer onde krefter og må bekjempes.

Men lavkirkelige miljøer er ikke lenger lukkede ekkokamre. De har tilgang på altfor mye kunnskap til å kjøpe ­svarene til høyrepopulismen. Dess­uten samsvarer ikke hatretorikken med det grunnleggende budskapet i kristen tro. Derfor preller den fullstendig av, med noen marginale unntak.

Forsoning

Dette er hovedtendensen­ i lavkirkeligheten. Jeg tror det er hovedtendensen, også i Brunstad Christian Church.

Derfor er jeg overbevist om at vi vil se nye skritt de kommende årene.­ Trossamfunnet som tidligere var ­isolert, kommer til å bli et respektert medlem av det kristne felles­skapet. De vil utdype og videreutvikle de teologiske standpunktene – som ble formulert av lekfolk i en periode preget av teologisk strid – slik at de blir mer i samsvar med kirkens felles teologiske språk. De vil ta skritt for å søke forsoning med avhopperne. De vil snakke mer åpent om feil gjort av tidligere ledere.

Jeg tror også at avhopperne – der noen med god grunn sliter med vonde minner – vil oppdage at det er mulig å bli forsonet med fortiden og tidlig­ere venner.

Nye former

Kanskje ser vi et ­eksempel på kristendommens styrke­ i møte med skiftende tider og ­ideologier. Budskapet er så sterkt, så allmenngyldig, så aktuelt, at det ikke bare overlever, det finner nye former, nye veier og nye rammer. Det har skjedd så mange ganger før. Og det skjer i stadig nye sammenhenger.

Derfor synger kirken fortsatt at «Guds menighet er jordens største under,» slik Vårt Lands grunnlegger Ronald Fangen formulerte det da det så som mørkest ut under 2. verdenskrig: «Mens verdensriker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår.»

Ordene kan høres underlige ut for dem som ikke kjenner sammenhengen, men de peker på noe helt grunnleggende i kirkens selvforståelse: Den vil møte utfordringer. Den vil vekselvis svekkes og styrkes i møte med makt og påvirkning. Men Guds menighet vil bestå helt til Gud gjenoppretter skaperverket og gjør alle ting nye.

Da blir det slik det egentlig var tenkt å være.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar