Kraften til endring

Tonje Fyhn, PhD-kandidat Norce i samfunnspsykologi og medlem Salt

Våren 2020 har bydd på flere kollektive endringsprosesser enn vi hadde bestilt. Gamechangere. Fra én dag til den neste var spillereglene endret. Gamechanger er faktisk ikke et låneord, for det finnes nå i norske ordbøker.

En gamechanger er en hendelse, en utvikling eller et gjennombrudd som endrer spillereglene,
setter et skille mellom nå og før, og peker ut kursen for veien
videre. Det som var gyldig i går, er irrelevant eller uakseptabelt i dag, i lys av innsikten denne hendelsen gir oss.

At jorden viste seg å være rund, kan man trygt si var en gamechanger. Dampmaskinen var en gamechanger for produksjon. T-Forden, den første bilen produsert på samlebånd, var det for bilbransjen. App Store gjorde i 2008 hjemmelagde apper tilgjengelig for en global forbrukermasse. Teknologiske utviklingsspor som frem til da hadde vært lovende, ble irrelevante omtrent over natten, og plutselig var app-utvikler et yrke. Selv går jeg og venter på superbatteriet som blir den store gamechangeren for elbilbransjen.

Sosiale gamechangere

Men de mest interessante gamechangerne er allikevel de sosiale. De som på kort tid setter fart i kollektive endringsprosesser som ellers ville tatt generasjoner. Vi har hatt noen av dem de siste årene. Metoo var en gamechanger i vestlige kulturer spesielt. Vi forstod at grenseoverskridende seksuell atferd ikke var tilfeldige hendelser her og der, men en utbredt ukultur i vårt ellers dannede samfunn, tilrettelagt for av ujevne maktforhold.

Oppførsel du før både slapp unna med og kanskje til og med fikk beundring for, reduserer deg nå til en person med utdaterte holdninger, blottet for sosiale antenner og empatiske evner. Spillereglene har endret seg, og godt er det. Hva som gjør at en liten emneknagg kan blåse opp til en sosial orkan er en studie for systemteoretikere. Det enkle svaret er nok at tiden rett og slett var moden.

Korona som gamechanger

I tiden før pandemien ville nok de fleste vært skjønt enige i at håndvask er bra. At man blir hjemme om man er smittsom. At det følger en viss risiko med å ha ubeskyttet sex med ukjente.
Vi bare klarer ikke å leve etter
den kunnskapen selv om vi vet at det er til det beste for oss. Helt til smittevern på noen dager
ble alles rettesnor for sosialt akseptabel atferd. Ikke bare begrenset det korona-smitten, det reduserte kraftig smitten av magevirus, vanlig influensa, og kjønnssykdommer. Pandemien var en gamechanger for sosial samhandling, økonomi, arbeidsliv, og omsorg for de mest trengende.

Over natten fikk vi nye spilleregler. Og fordi rettesnoren var så eksplisitt, ble det lett å skille mellom de lovlydige og de egoistiske, og vi fikk et frikort til å moralisere. Jeg har sett ting på trykk med en ordbruk og tone som neppe ville blitt akseptert av en debattredaksjon for et halvt år siden. Nye spilleregler.

Men slike gamechangere, som er påtvunget oss utenfra, er egentlig ikke så inspirerende. At vi kollektivt responderer så likt på trusselen sier nok noe om lojalitet til fellesskapet, men det er i bunn og grunn frykten som styrer atferden vår i slike tider. Den frykten ble nok avløst av tvil og utålmodighet etter noen uker. Denne gamechangeren fikk frem solidariteten i oss, men den fikk frem mye annet også, for den var påtvunget utenfra.

Drapet på George Floyd

Den andre gamechangeren som våren har brakt oss, er derimot
karakterisert av selvbestemmelse og kollektiv selvransakelse. Drapet på George Floyd var hendelsen som fikk engasjementet mot rasisme til å spre seg eksponentielt i mange land. «Det gjelder ikke i Norge», var manges tidlige reaksjon da engasjementet skjøt fart også her.

Så kom historiene vi ikke trodde kunne være fra vår tid, fra vårt samfunn. Vi som har et kollektivt traume knyttet til
høyreekstremisme. Er det i våre gater personer med arabisk utseende får ropt «Allahu akbar»
etter seg? Er det våre barn som lurer på om mammas kollega med doktorgrad i biokjemi er den nye vaskehjelpen? Over natten flyttet begrepet strukturell rasisme seg fra sosiologi-læreboken inn i alles bevissthet. Lyset falt på vår indre rasist, og bekjennelsene kom på løpende bånd.

Selv om utgangspunktet var tragisk, er de voldsomme reaksjonene på drapet, den opplysende offentlige debatten som fulgte, og de strukturelle endringene vi håper skjer, indikasjoner på at vi som samfunn er i utvikling mot det bedre.

I vår makt

Det står i vår makt å skape endring, og nå mobiliserer vi. I motsetning til pandemien, så håper jeg denne gamechangeren er varig og gjennomgripende. Fra nervebanene i hjernen vår til hvordan vi definerer og forstår storfellesskapet. At den setter en strek mellom det som var og det som kommer. At visse typer atferd oppleves utdatert og irrelevant. Jeg håper den gjenspeiler seg i vennegjengen til barna våre, i politikken, kirker og organisasjonsliv, i sysselsettingsraten til personer med utenlandskklingende navn, og i
 populærkulturelle fremstillinger.

Det er en type gamechanger jeg gjerne ser flere av i årene som kommer.

VÅRT LANDS SOMMERGJESTER 2020.

I sommer har vi invitert en gruppe sommergjester til å skrive på kommentarplass i Vårt Land. Disse skriver tirsdag og torsdag:

Tonje Fyhn, Ina Libak, Amina Selimovic, Olaug Bollestad, Gyrid Gunnes, Erik Andreassen, Tomm Kristiansen, Vebjørn Horsfjord og Abid Raja

LES OGSÅ:

• Mener kirkens støtte til Black Lives Matters er hyklersk: Adresserer ikke egen rasisme

• Rasismen er dypt ukristelig

• Tone Stangeland Kaufman: Når rasismen opererer «undercover»

---

Fakta:

---