Klikktivisme

Tirsdag tok folk til gatene for å slå et slag for kvinners rettigheter og protestere mot forskjellsbehandling og undertrykking. I Oslo gikk om lag 3.000 i tog for å markere kvinnedagen. Hovedparolen lød: «Feminismen er grenseløs – gi vern til kvinner på flukt.»

Protestmarsjer er ikke noe nytt, det har folk holdt på med lenge. Spørsmålet er: Hva slags effekt har det når et visst antall mennesker bestemmer seg for å gå i tog, skrive paroler på plakater og rope slagord?

Klarer ikke skape endring

Det er ikke tvil om at legendariske markeringer som Martin Luther Kings «Washington-marsj» i 1963 til støtte for borgerrettighetslovene og Mahatma Ghandis «Saltmarsj» mot det britiske saltmonopolet i 1930 fikk store konsekvenser. I nyere tid har gateprotester i Egypt, Tunisia og Ukraina rystet politisk makt.

Men hva med alle de tusener av demonstrasjoner som aldri fører noen vei? De fleste folkeopptøyer klarer ikke skape betydelig endring i samfunnet eller offentlig politikk, skriver forfatter Moises Naim. Han trekker frem Occupy Wall street-demonstrasjonene for fem år siden.

LES OGSÅ: Støtter homofiles rettigheter ved å endre profilbilde

Ikke lett å bruke sosiale medier

Protestene mot sosial og økonomisk urettferdighet spredte seg som ild i tørt gress til nesten 2.600 byer over hele verden. I stor grad ble bevegelsen kopiert og spredt ved hjelp av sosiale nettverk. Ble det noe endring? Nei, ikke noe særlig å snakke om, skriver Naim.

Hvordan kan så mange motiverte mennesker utrette så lite? Poenget hans er at problemet er hva som skjer etter marsjen. I dagens verden er det lett å samle en folkemengde gjennom sosiale medier som Twitter, Facebook eller sms. Det skal bare ett liker-klikk til for å vise solidarisk støtte. Men hvor er drivkraften og gjennomslagsevnen når lyden av slagordene har dødd ut og Facebook-gruppen har ligget i dvale en måned?

LES OGSÅ: Tar oppgjør med åpenheten på sosiale medier

Hopper over den strategiske jobben

Zeynep Tufekci ved Princeton har et poeng når han sier at før internett jobbet organisasjoner skikkelig og målrettet for å sikre gjennomslag etter en protest. I dag er det lett å hoppe over den strategiske jobben og bruke sosiale medier som motor til å samle masse mennesker. Det blir klikktivisme uten en skikkelig plan. Det blir slakktivisme som genererer en god følelse av å vise solidaritet, men som i virkeligheten ikke krever noe av oss.