Kjønnsforventninger

Jeg er 5 år. Jeg liker herjelek og lego. Yndlingsunderbuksa mi er mørkebrun, og på bursdagen min synes den under skjørtet når vi leker. De andre peker og ler.

Jeg er 8 år. Det er elevaften hos fru Steen, og jeg føler meg som en idiot. Ikke bare fordi jeg dårlig på piano, men fordi jeg er tvunget til å ha på meg et rosa skjørt og en gedigen blondebluse.

Jeg er 11 år. Den mest populære jenta i klassen blir sint på meg for noe, og sier at jeg skal dra dit pepper’n gror og få meg dame som alle andre gutter.

Jeg er 13 år, det er skoletime. Vi snakker om utseende, om hvorvidt det er viktig å være pen. Jeg sier at jeg ikke er pen og at jeg har meldt meg ut av den konkurransen og at det er greit for meg, jeg kan være andre ting. Læreren blir rystet.

Jeg er 15 og blir ofte fortsatt tatt for å være gutt, selv om jeg såvidt rakk å gro ut bollesveisen før konfirmasjonen. Det mer forvirring i blikket til dem som nå ser på meg. Bare barn tør å spørre om jeg er jente eller gutt.

Meg selv

Jeg har tre eldre søstre, og min familie tok med seg 70-tallets androgyne klær og vaner inn i neste tiår: Vi spikket, snekret, sydde, strikket, tegnet og hadde stripete klær i primærfarger. Men utover åttitallet, da livet mitt i større og større grad foregikk utenfor hjemmet, gikk det gradvis opp for meg at det fantes en mal som jeg skulle passe inn i. Den nye motens pasteller og store blomster kalte meg inn i en femininitet jeg aldri følte meg hjemme i.

Jeg ville ikke være gutt. Jeg ville være jente. Eller, jeg ville være meg selv. Jeg ville leke med de tingene jeg lekte med, gå med de klærne jeg likte, ikke bli observert og vurdert. Men det var ikke et alternativ. Å være et utskudd betød med nødvendighet å bli skult mot.

Sosial kontroll

Når vi i dag debatterer sosial kontroll, tenker vi på muslimske jenter som holdes i stramme tøyler av fedre og brødre. De får ikke lov å kle seg som de vil, ferdes der de vil, følge drømmene sine. Sosial kontroll handler om de andre, om vold og autoritære menn med skjegg.

Men vi overser at sosial kontroll også skjer på mikronivå i regi av en tilsynelatende liberal majoritetskultur. Det er nettopp den tause, men massive puffinga fra en uskrevet, men gjennomgripende lov, som gjør at vi sosialiseres som vi gjør. Loven ikke bare forbyr, den skaper oss også og gir normene et skinn av selvsagthet.

Feie for egen dør

Jeg har ikke blitt tvangsgiftet, jeg fikk gå på skole, føttene mine er ikke snørt. Den lidelse og undertrykking som blir jenter og kvinner til del på verdensbasis overskygger de problemene de fleste i vesten kan gråte selvmedlidende over i en psykologstol.

Men at noen har det verre, må aldri bli en unnskyldning for ikke å feie for egen dør. Vi kan ikke bare bedrive katastrofefeminisme: Så lenge vi er kvinner, må vi kunne benytte feministiske analytiske grep også for å fortolke små og privilegerte liv på toppen av kloden.

For selv om jeg ikke var maktesløs, ikke engang mobba, var jeg fremmedgjort, lukket inne i et for lite rom, og bar på en følelse av å være menneske på feil måte. Og selv om det bare er blikk, ekskludering og språklige glipper, og ingen vond vilje, er sosiale sanksjoner harde.

Kategorier

I dag er kjønnsforventningene til barn enda sterkere enn i 1989. Riktignok har aksepten for avvik økt, men snarere enn å utvide kategoriene har vi laget mange små. Vi iler til med diagnoser og merkelapper for barn som ikke er som majoriteten – om det er ADHD eller kjønnsdysfori. Å gå under radaren er i enda mindre grad mulig i dag enn da jeg vokste opp. Om du skiller deg ut får du full støtte til et identitetspolitisk prosjekt, men du får ikke være usynlig.

Ea Baklund, Ellisiv Aure og Ella Fyhn (alle 14) fortalte i Aftenposten 4. mars om hvordan metoo aldri nådde skolegården: De skjellsordene og holdningene jenter må forholde seg til hver dag ville aldri passert på en arbeidsplass. Deres hverdag er langt fra likestilt. Og vi lar våre barn og ungdommer formes i et miljø der sexismen flyter fritt.

Feministisk tenkning har som mål å undersøke maktstrukturer med et kritisk blikk. Målet er ikke at alle skal være like, men at alle skal ha like muligheter for å leve sine liv og følge sine drømmer uten sanksjoner. Derfor er også skolegården og barnebursdagen arenaer som må under lupen. For det er der gutter og jenter lever sine liv i dag, hver dag.