Meninger

Kjære menighet

Forslag til preken førstkommende søndag. Kan brukes fritt av deg som er prest i Den norske kirke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kjære menighet. Jeg hadde håpet at dere var fulle av oppstemt forventning, siden den friske overskriften på programmet dere har i hånden er «24. søndag i treenighetstiden». Men for å være ærlig, regnet jeg ikke med det. Jeg regnet med at dere ville være nøyaktig like sløve og uengasjerte i blikket som dere har vært de forrige 23. søndagene. Videre regner jeg med at mange av dere kommer til å duppe av opptil flere ganger i løpet av prekenen. Dere tror kanskje ikke jeg legger merke til det, men det gjør jeg faktisk. Og det går greit. Jeg er vant til det.

LES MER: Det skjer mer i ukedagene enn på søndager

Søvndyssende

For det er ikke bare dere som mangler forventninger til dagens preken. Jeg må innrømme at jeg har manglet det selv de siste 20 årene. Jeg skal ikke skylde på dere, men vi er inne i en søvndyssende sirkel, er vi ikke? Dere sovner av meg, jeg sovner nesten av dere. Ironisk nok sier dagens lesetekst: «Lykkelige er de som Herren finner våkne».

Faktisk, så er det en gammel tradisjon at prekenen er kjedelig. Ville man ikke lytte, skulle man. Det er derfor benkene i gamle kirker er så harde. Datidens interiørarkitekter skjønte at det var umulig å sove med så mye tresmak i baken.

LES MER: Bruker kveldsgudstjeneste for å bryte barrierer

Dessuten hadde jo prestene i gamle dager sine teknikker. Hvis engasjementet i menigheten var for labert, kunne de alltids legge inn litt svovel, altså litt refs og noen kraftige advarsler, med hevet stemme. Jeg må innrømme at jeg noen ganger skulle ønske dette var gangbart fremdeles. (NB: Litt selvironisk humring her.)

Nå er det ikke slik lenger. Som prest har jeg like stor autoritet som en barnehageonkel på en befalsskole. Om jeg hadde glemt dette, og prøvd meg på en aldri så liten refs, ville lokalavisen slått det opp stort i morgen. For å være ærlig: Akkurat det skremmer langt mer enn gjespingen deres.

Så da trøster jeg meg med at dere tar meg høflig i hånden etterpå og sier «takk for den fine prekenen». Nå skal det sies at jeg ikke tør å spørre dere om hva som var fint, for da vet jeg jo av erfaring at dere viser til «helheten» siden dere ikke husker noen av poengene.

Og det er jo litt synd, siden Den norske kirke er en luthersk kirke, der prekenen skal være noe av det viktigste i gudstjenesten.

LES MER: Utforsker lyden av det hellige

Presteidentitet

Hvis dere lurer på hvorfor jeg preker slik, må jeg nok gå tilbake til teologistudiet. Der var ikke pensum å skarre på r-en, og snakke nedover, i det litt pompøse prestetonefallet. Det var bare noe vi begynte med fordi – du vet – man er i et intellektuelt miljø, man får en egen presteidentitet, og så blir det sånn.

Derimot var pensum eksegese – eller tekstutleggelse, for å si det litt allment (he-he). I homiletikken legger vi dessuten mye vekt på om prekenen skal ha teologisk eller retorisk begrunnelse og om metoden skal være deduktiv, induktiv eller abduktiv. Poenget er: Dette skal jo ned på papiret. Vi snakker tross alt om abstrakte sannheter som faktisk er veldig vanskelige å huske. Dermed blir det kanskje litt mye opplesning.

LES MER: Slik kan du ødelegge en menighet

Dessuten kan jeg ikke bare si hva jeg vil her oppe, da ville jeg jo minnet altfor mye om en pastor i en frimenighet. Oppgaven er å finne ut hvilken undring disse to tusen år gamle tekstene kan skape i moderne mennesker. Jeg må jobbe systematisk, vurdere den bibelske konteksten, og finne tilknytningspunkter i dagens virkelighet.

Nå vil du kanskje mene at jeg egentlig kunne droppet dette grundige forarbeidet, for budskapet blir jo uansett det samme som forrige preken: At vi må se hele mennesket, være hverandres medvandrere, og bringe himmelen ned til jorden. Kort sagt: Livet handler om å leve det. Her. Nå. Og så evighetsdimensjonen, selvsagt, vi har et håp som strekker seg forbi det dennesidige og materielle.

Men det er ikke så enkelt. For det kan jo hende at det sitter en der nede som har flere studiepoeng enn meg, og da ligger djevelen i detaljene, ikke sant? Heldigvis har jeg lært å gjøre budskapet tilgjengelig for dere andre ved å senke tempoet dramatisk, og artikulere de abstrakte sannhetene på en tydelig og pedagogisk måte.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Lærdom

På den annen side, skjønner jeg at dette ikke fungerer lenger. Stadig færre kommer til høymessen i Den norske kirke. Hvis ikke noe dramatisk skjer, holder jeg snart prekenen min for klokkeren og kirkevertene.

Så hvis dere kan være helt ærlige og si hva dere egentlig synes om prekenen min, neste gang, så kan kanskje jeg også ta lærdom av søndagens tekst: Altså våkne opp. Og kanskje vekke dere også.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger