Kirkens store bryllupsdilemma

Hva tenker mannen i gata når han hører ordet «kirkebryllup»? Forskning finnes ikke, men jeg våger meg på en kvalifisert gjetning: «fantastisk» kjole, mange gjester, blomsteroppsatser, brudepiker, veteranbil, hvit duk, ordrike taler og høy kuvertpris.

Midt i heteste bryllupssesongen kommer «nyheten» om at en drøy tredel av ekteskapene som ble inngått i Norge i fjor, var i regi av Den norske kirke. Drøyt 8.000 vielser er det laveste tallet på 17 år, viser nye tall fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Jevnt og trutt nedover

Det har gått jevnt og trutt nedover på dette feltet de senere årene, og det ville ha vært mer overraskende dersom den kirkelige andelen av ekteskapsinngåelser økte.

«Den som hadde visst det! sa direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen», da Vårt Land ba om en forklaring på tendensen for tre år siden.

«Jeg vil tro at det generelle samlivsmønsteret i samfunnet, der samboerforhold er blitt svært vanlig, er med på å påvirke hvor folk vier seg. Men utover det må jeg si: Jeg skjønner ikke hvorfor dette tallet går nedover.»

Resultat av tunge trender

Noen plausible teorier lever likevel der ute blant eksperter og menigmann:

• Som Jens-Petter Johnsen påpekte: De fleste er samboere før de gifter seg, og mange er det lenge. For noen er det da mindre naturlig å dra til med en fest som antyder at en stor overgang finner sted.

• Mange gifter seg flere ganger. Tendensen til å velge kirkebryllup antas å avta for hver gang.

• Den generelle oppslutningen om Den norske kirke faller. Noen benytter kanskje også sin egen ekteskapsinngåelse til å markere avstand til kirkens samlivslære.

Disse punktene er resultat av tunge trender og vil være en del av det store bildet i overskuelig framtid. Det eneste biskoper og andre kirkeledere kan ha håp om å få gjort noe med på mellomlang sikt, er det jeg var inne på i starten:

• Kirkebryllup forbindes med pomp, prakt og utlegg i hundretusenkronersklassen. Å gifte seg på tinghuset går for å være den enkle og billige måten å gjøre det på.

Nyansert kommunikasjon om bryllup

Det er ikke «kirken selv» som har bestemt at det må være slik. Tvert imot er den offisielle kommunikasjonen svært nyansert: «Eit bryllaup i kyrkja kan vere enkelt eller påkosta», heter det på kirken.no.

«Dei kan sei ja til kvarandre med berre prest og forlovarar til stades. Stort eller lite bryllaup – i kyrkja vert livet lagt fram for Gud med bøn om velsigning.»

Budskapet, som også fremføres av biskopene hver gang de får sjansen, ser ut til å ha lite gjennomslag i folket. På diskusjonsforumet på foreldre.no skriver en kvinne at hun ønsker seg kirkebryllup. Samboerens ønske om å få formalitetene unnagjort hos «byfogden», gjør henne motløs: Hvis hun skal bli gift på den måten, kan hun like gjerne forbli samboer.

Pomp, prakt og tradisjoner

Det skal være høytidelig, understreker kvinnen: Hun vil «stille i full feststas», og det blir ikke «skikkelig» dersom det ikke er «tradisjonelt».

I møte med gifteklare av denne sorten, er det åpenbart hva som er kirkens fortrinn: Pomp, prakt og tradisjoner. «Alle vet» at det er sånn det er å gifte i kirken. Noen trekkes intenst mot dette, andre tar tydelig avstand.

Den norske kirke har en stor kommunikasjonsutfordring som må løses dersom prestene skal få en større andel av vielsene her i landet: Først må det prentes inn overalt at ekteskapsinngåelse i kirken ikke trenger å koste skjorta, at det like gjerne kan være enkelt og neddempet.

Kjapt og greit på tinghuset

Det kan nok la seg gjøre, men det krever bevisst kommunikasjon fra prester i bygd og by. Noen ganger kan de spille hardt på den rådende forestillingen om hva et kirkebryllup er, men de må også forstå når det er riktig å selge inn den nøkterne varianten.

Når dette doble budskapet er mottatt av folk flest, kommer oppfølgingsspørsmålet som kan vise seg å være enda vanskeligere: Dersom et kirkebryllup ikke skal ha noe ekstra ved seg – kan vi ikke like gjerne ta det kjapt og greit på tinghuset?