Nyheter

Kirkens popularitet, Jesus og djevelen

Koronakrisen gjorde at kirken plutselig måtte over på nye plattformer. Endelig var kirken til stede der folk var. Kirken ble relevant, populær og innflytelsesrik. Med andre ord: alt det djevelen fristet Jesus med, og som han takket nei til.

Koronakrisen har vist at kirken har evne til omstilling og kreativitet. Det er ikke få som har uttrykt begeistring over antallet mennesker som har fulgt andakter, sangstunder og gudstjenester som er streamet på nettet.

Sosiale medier som heroin

Sosiale medier er heroin for de av oss som søker og trenger oppmerksomhet. Rusen kan opprettholdes ved hjelp av en jevn strøm med dopaminfremmende innlegg. Facebook og Youtubes kraftige analyseverktøy er også glukose for en kirke som nærmest inntar statistikk intravenøst.

Til vanlig er det ikke ende på alle skjemaer og tabeller som skal fylles ut av slitne menighets- arbeidere. Nå får vi tallene uten å spørre. De er synlig for alle. «Se, så mange tusen som ser på presten fra Trøndelag», skrev Tomm Kristiansen euforisk, men glemte at på Facebook tilsvarer én «visning» ett sekund og at presten selv sikkert stod for en god del av dem. Dessuten viser detaljene at de færreste fulgte med så lenge som i et helt minutt. Det kan være ydmykende å se den detaljerte grafen over hvor i den direktesendte gudstjenesten, seerne valgte å surfe videre til et annet tilbud på den digitale tempelplassen. Den utkoblingen har selvsagt skjedd i kirkebenkene til alle tider, men man var i det minste tilstede med kroppen. Nå er det ditt digitale nærvær som er den harde valutaen.

Popularitetens fristelse

«Ditt siste innlegg skaper mer engasjement enn 87 prosent av dine foregående innlegg. Betal penger til oss, så hjelper vi deg enda lenger ut», frister Facebook og henviser til nyeste videopreken. Det er selvsagt forlokkende i en tid hvor suksess måles i klikk og i en verden hvor Influencer har blitt en tittel. I denne tiden ble kirken relevant, populær og innflytelsesrik. Med andre ord: alt det djevelen fristet Jesus med, og som han takket nei til.

Det som betyr noe er antallet som følger den digitale illusjonen du lager, og ikke substansen i det som formidles. Antallet seere og konsumenter har vel sjelden vært en målestokk på kvalitet: Kirken har riktignok økt sitt digitale nærvær i koronatiden, men det har jo også pornoindustrien gjort.

Ja, det er opplagt at kirken har nådd mange de siste månedene. Selv har jeg for eksempel fått en rekke tilbakemeldinger fra personer som av ulike årsaker ikke kan eller vil delta i aktivt menighetsliv, men som nå har vært fast på den bakerste digitale benk. Flere har sagt vi derfor må fortsette å streame, selv etter korona, vi når jo så mye bredere ut. Jeg er ikke sikker. Det var allerede vanskelig nok å ikke tenke på kirkegjengerne som konsumenter, om det ikke i tillegg er algoritmene til Google og Facebook som skal sørge for flere følgere.

Jesus i ødemarken

Men hvor mange følgere hadde egentlig Jesus? På et tidspunkt, da han hadde formidlet et budskap knapt noen ville høre, raste statistikken. Kommunikasjonsrådgiverne må ha revet seg i håret. «Nå som du endelig begynte å trende, Jesus!» Men vi må følge Jesus i den nedadgående bevegelsen, skriver Henri Nouwen i The selfless way of Christ. Han skrev teksten først under jappetiden på 80-tallet. Den engelske ordet for japp inneholder ordene «oppoverbevegende» (yapp; young, upwardly-mobile professional). Oppover, mer, flere, større, bedre – en kultur og en livsstil i sterk kontrast til Guds rikes verdier, i følge Nouwen. Fristelser som er like reelle for 80-tallets japper som for nåtidens kirke som for Jesus i ødemarken; å være relevant, spektakulær og mektig. Å basere sin verdi på produktivitet, folks applaus og opplevelse av kontroll.

Pressen uteble

Under den forrige, store flyktningkrisen ble kristne ledere invitert av en stor organisasjon, til en rundtur i Oslo, til flyktningmottak og andre instanser. Døra på minibussen hadde knapt rukket å gå igjen, før samtalen mellom kjent kirke-
leder og generalsekretær handlet om det faktum at ikke noen fra pressen hadde funnet det for godt å være med. Skulle ingen få vite at vi brydde oss om situasjonen til flyktningene? Jeg var litt skuffet selv, av å gå glipp av å bli fotografert sammen med prominente kristenledere med et flyktningmottak som kulisse.

Men det er dette vi må øve oss i, skriver Nouwen. For å motstå djevelen må vi øve oss i å gjøre det som ikke synes, og som tilsynelatende gir liten effekt. Konkret nevner han det å feire gudstjeneste, lese bibelen og be, som igjen kan lede oss til å tjene vår neste uegennyttig. Så ufattelig kjedelig og lite seervennlig!

«For de fleste av oss er det veldig krevende å ha en ubrukelig time sammen med Gud», skriver Nouwen. Og for kirken vil det fortsatt være krevende å gjøre det få ser og applauderer.

LES OGSÅ:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter