Nyheter

Kirkens kvinner

Likestillingskampen i kirken og kristne organisasjoner har vært seig og tøff. Men den er langt fra over.

Året var 1993. Rosemarie Köhn var utnevnt som første kvinnelig biskop i den norske kirke. Like etter, kanskje allerede samme kveld, deltok hun i et debattprogram på TV. Denne debatten har festet seg i min hukommelse.

Den norske kirkes første kvinnelig biskop snakket tydelig, men hadde en lavmælt og mild framtoning. Kanskje nettopp derfor framsto hennes møte med en rekke mannlige kristenledere så brutal. Slik jeg husker det, gikk de til verbalt angrep på henne.

Flere støttet henne. En av dem var Solveig Fiske, som i dag er biskop. Likevel framsto debatten tøff: Flere mente utnevnelsen var kirkesplittende. De satte spørsmålstegn ved hennes kall. Noen av dem sa at utnevnelse var i strid med Bibelens klare ord. Det ble truet med et ras av utmeldelser. Og det ble krevd at mannlige prester, som ikke hadde samvittighet til å stå under hennes tilsyn, måtte få en annen leder.

LES MER: Derfor mener Solveig Fiske at kirkens kvinnelige teologer fikk gjennomslag

Liten bispestøtte

Til tross for et sterkt kirkelig votum fra menighetsråd og prester, var det kun en av biskopene som støttet henne. Trolig Sigurd Oseberg ble det sagt. Slik trådte Rosemarie Köhn inn i sin bispetjeneste i Den norske kirke: Under tøff kritikk fra mannlige kristenledere, og med liten støtte i det kollegiet hun skulle bli en del av. Til tross for at mange av dem ikke hadde teologiske argumenter mot kvinnelige prester.

Omtrent på samme vis ble den første kvinnelige presten i Den norske kirke, Ingrid Bjerkås, ønsket velkommen i 1961. Til tross for at hele Senja flagget da hun våknet opp til sin første dag som prest, var motstanden mot henne sterk. Vårt Land speilet det som var holdningen i store deler av Kristen-Norge, og refset Bjerkås for å ha brutt med de øvrige, kvinnelige teologene. Avisen skrev at hun ved å søke prestestillingen hadde vist mangel på fintfølelse, slik som andre kvinnelige teologer. Det tjente de andre «til ære», skrev Vårt Land.

LES MER: Menn styrer kristen-Norge

Den kristne dagspressen

I ettertid skulle det vise seg at Rosemarie Köhn opplevde omtalen i den kristne dagspressen som tøff. Slik beskrev hun det selv til Bergens Tidene i etterkant: «Den konkrete behandlingen fra den kristne dagspressen har vært direkte ubehagelig, og jeg tviler på om en mann hadde blitt utsatt for det samme. Den har tegnet et bilde av meg som et teologisk og liberalt uhyre med uklare meninger. (...) De kristne avisene fikk det til å virke som om jeg var for det meste som er galt i kirken».

Det samme inntrykket sitter igjen, etter å ha lest intervjuet med Dagny Kaul i Vårt Land, sommeren 2014. Hun var den første som skrev bok om feministteologi. Slik minnes hun sin start på teologistudiet i 1955: «Som kvinnelig teologistudent ble jeg slett ikke tatt på alvor. En av guttene jeg studerte med sa en gang: Du vet vel at ifølge Guds vilje er du en laverestående skapning enn oss?».

LES BERIT AALBORG: «Manglende vilje til å løfte fram kvinner i krist­elige miljøer kan ikke lenger bort­forklares»

Kirkens feminister

Denne tøffe behandlingen av kvinnelige prester og teologer, gjorde at flere av kirkens kvinner opplevde at de måtte kjempe for sitt kall og sin plass i kirken og kristelige organisasjoner.

I tirsdagens Vårt Land skriver vi om doktorgradsavhandlingen til Stina Hansteen Solhøy. Gjennom sitt arbeid med doktorgraden ble hun overrasket over at kirken hadde likestillingsregler som ikke ble presset fram av staten, men av kirkens egne kvinner. De kom på plass etter kamp fra Norges kvinnelig teologiforening og andre kristelige feminister, slik som Kristent kvinnesaksforum. Noen av disse intervjuet Vårt Land sommeren 2014. Både Lise Vislie og Helene Freilem Klingberg var aktive i kvinnesaksforumet. Begge opplever i ettertid at kvinnekampen i kirken var tøff, men ga viktige seiere.

LES MER: «Min kommentar om manglende likestilling i Kristen-Norge, ga et ras av tilbakemeldinger», skriver Berit Aalborg

Likestillingspionerer

På en dag som 8. mars er det viktig å løfte disse likestillingspionerene i Kristen-Norge fram. Kvinner som ofret mye for å skape et rom for andre som kom etter dem, både i kirken og kristelige organisasjoner. Gang etter gang ble det stilt spørsmålstegn ved deres kall og engasjement for kirken. Mange av dem har båret en tung byrde gjennom både kritikk og usynliggjøring.

Når disse skal æres er det like viktig å peke på at kvinnekampen i Kristen-Norge fortsatt er nødvendig. I fjor minnet to modige kvinner i Frikirken og Pinsebevegelsen oss på dette. Pinsevenn Ingvild Ofte Arntsen skrev en kronikk i Korsets Seier. Hun hadde sett seg lei at kvinner ikke løftes fram på samme måten som menn i bevegelsen. Frikirkepastor Linn Sæbø skrev modig om diskrimineringen i Frikirken. Hun fortalte om latterliggjøring, om å bli tiltalt som «lille venn», og om hvordan kvinner kan bli tiet i hjel.

Ingen av de to opplevde i særlig grad å bli møtt med en bibeltolkning, som sier at kvinner ikke kan være prester, pastorer eller forkynnere. De to opplevde da også å bli lyttet til i etterkant. Men lite tyder lite på at organisasjonene de representerer endrer seg over natten. Det gjør heller ikke Den norske kirke eller andre kristelige organisasjoner.

Med unntak av de få som mener Bibelen sier nei til kvinnelige prester, er tiden moden for å stille seg spørsmålet om hvorfor likestillingskampen ikke har gitt kvinner samme stilling som menn i Kristen-Norge. Da nytter det ikke lenger å skule seg bak dette: Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter