Kirkens daglige dikt

KULT – senteret for kunst, kultur og kirke – har drevet «detektivarbeid» for å finne spor etter Kirkerådets inspirasjonsutredning Kunsten å være kirke fra 2005. De er ikke imponert: «Vi mener det er svært langt igjen før kirken og dens mange medarbeidere kan sies å ha et bevisst­, proaktivt (forferdelig ord! Min anmerkning) og kompetent forhold til kunst som fundament, innsikt og kommunikasjon.»

Noe har skjedd, men ikke nok. I går la KULT frem resultatet – og ønskene­.

Kløstersamtaler

Nå skal det ruskes i fillene: De som ikke skjønte hva det handlet om sist, får en sjanse til. KULT har som formål å være «katalysator for utvikling av samarbeids-
relasjoner (forferdelig, ukulturelt ord igjen – men la gå. Min anmerkning­) og nettverk mellom grupper innen kirke- og kunstliv, samt andre religiøse tradisjoner.»

KULT styrer imponerende og elegant utenom det lammende komitéveldet og gir de som skal arbeide med det rundt omkring i menighetene full frihet til boblende samtaler, i håp om frodige innspill i alle retninger.

Det skal skje i «kløstersamtaler», et nyord sammenrasket av engelsk «cluster» (klynge) og det norske «samtale», som blir til «klyngesamtale» – mange skal delta. I klartekst betyr det at den gode intensjonen Kunsten å være kirke er reddet ut av et spindelvevtungt kjellerlokale ett eller annet sted, som bugner av rapporter­ og visjoner allerede.

LES OGSÅ: Etterlyser teologer som er interessert i kunst

Ingen vek plante

Jeg stiller­ med et ørlite bidrag, mer et sukk: Hva med en kirkepoet? Kirken «eier» mye av den sterkeste poesie­n i landet, salmene og sangene­ – bærebjelker i guds-
livet. Men en levende poet?

Mens kirken holder seg med daglig musikk og de gode bildene­, ville en kirkepoet kunne­ se dagens tekst fra en annen side. Dikteren Pablo Neruda sier at «poesien er menneskenes eldste­ kjærlighet – liturgien og salmene og også religionenes innhold oppsto av den».

Og kirkefader Augustin: «Poetene­ ytrer seg med en sunn og nyttig uklarhet, for å trene og skure leserens ånd blank». Storartet. Jeg ser det for meg: Først tekstlesing, deretter poesi, deretter preken. En fruktbar «treenighet».

Nyttig uklarhet

Poeten, med sin «nyttige uklarhet», stryker teksten med hårene eller spør, danser rundt den eller dukker dypt, fanger den inn og gir den lys eller opptrer som tverrverd. Det gode diktet, er en dimensjon å vokse inn i og modne sammen med. Nobelprisvinneren Tomas Transtrømer sa det sånn: «I diktet­ finnes et menneskesyn som ikke går an å skille fra nærværet av en større kraft», han kalte det «Guds hoprullade energi».

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Og så er det som med alle små formaterer, diktet trives ikke i altfor store, ubegrensede lokaler. Det går fra hjerte til hjerte i en lydhør forsamling. En lyriker midt i gudstjenesten, som – slik Bach i sin tid leverte en ny kantate til hver søndag – ville være fint, et åpent og fritt innslag om eller nær dagens tekst.

Poesien har kraft. Ikke minst blant unge, som nå i større mengder enn før tyr til dikt for å «forklare» seg – det arrangeres poesislam, lyrikkstunt, «lyrikk­ og musikk» og dikt på avis-sidene.

LES OGSÅ: – Kultur i kirken er mer enn kakepynt

Hver har sine

Vi har mange­ poeter, hvert distrikt har sin(e). For et par år siden var rundt 50 av de beste lyrikerne i landet­ representert­ i antologien Bibeldikt­ (Verbum), de fikk tildelt søndagens­ tekst – resultatet ble bok, den er fin. Alle sa ja til å delta.

Det betyr vel at de også hadde­ tatt utfordringen fra kirken – dersom en hadde snudd på noen penger og deltidsansatt en poet. Men ett krav må til – profesjonalitet. Slik det kreves av andre kirkeansatte.

Lykke til, KULT. Tenk annerledes, ikke bare mer av det som er.

LES OGSÅ: Frykter Kirkerådet ikke bryr seg om kultur

[ DISKUTER KOMMENTAREN HER ]