Julekrigens ydmykelse

Da jeg var tenåring pleide jeg og en kristen venninne jevnlig å krangle med medlemmer av Hedningsamfunnet på Egertorget i Oslo. De sto der ofte med sine religionsdebatter.

Det gikk sport å diskutere med dem hver gang vi gikk forbi på en lørdag. Både de og vi ble hissige. De argumenterte for at vi ikke kunne bevise Guds eksistens. Vi mente de ikke kunne bevise Guds ikke-eksistens. Vi kranglet om alt fra pavekirken, avlat og heksebrenning til kristen misjon, formålsparagraf og skolegudstjenester. Vi lo rått når de benektet at de misjonerte for sitt livssyn.

Krangel om jula

Jeg huker særlig en gang rett før jul. Selvsagt kranglet vi om hvorvidt jula var hedensk eller kristen. Jesu fødsel kommer man selvsagt ikke utenom i en slik stund. De lo hånende av det de omtalte som «vår naive tro på jomfrufødsel». Vi lo like rått av det vi opplevde som deres «barnslige og ondskapsfulle» Jesus-parodier. Sånn holdt vi på.

Den gangen likte jeg kranglingen. Min venninne og jeg kjente oss styrket i vår egen tro. Vi synes til og med vi vant mange av kranglene. Kanskje tenkte de at vi var noen «religiøse fanatikere». Det tok vi som smiger. Vi tenkte på dem som «fanatiske hedninger». Vi tenkte at de sto der fordi de egentlig søkte Gud, men ikke kunne vedkjenne seg det.

Identitetspolitiske markeringer

De som sto på stand var åpenbart vant til å krangle med kristne. Vi var to tenåringer som trolig ikke ga dem annet enn nok et argument for å avvise kristen tro.

I ettertid vet jeg at vi brukte dem. Utnyttet dem til å styrke vår egen identitet som kristne. Sannsynligvis må også de ha opplevd noe liknende gjennom alle de kranglet med hver lørdag på Egertorget.

Siden har jeg jevnlig fundert over disse kranglenes funksjon. Det fantes ikke sosiale medier den gangen på 80-tallet. Da hadde hedningene trolig ikke bedrevet «verbal krig på Egertorget». Heller ikke vi. Kranglene våre ville gått på sosiale medier. Kanskje ville vi skrevet: «Jesus-parodier er for dumme. Enig?», «Norge er en kristen nasjon. Enig?», «Vi skal være stolte og ikke skamme oss! Enig?» eller «I Norge feier vi jul. Enig? Lik og del».

Det er god grunn til å tro at hedningene jeg kranglet med på 80-tallet ville skrevet liknende ting. Mange av dem gjør det fortsatt. På samme måten som kristne også holder på.

Men jeg er takknemlig for at det ikke fantes sosiale medier den gangen. Trolig hadde også de ørkesløse krangler falt inn under kategorien «identitetspolitiske markeringer». Men heldigvis var det ingen andre enn de som sto der på Egertorget som hørte det. For det vi sa bidro ikke til annet enn fiendtlighet og en serie ydmykelser.

«War on christmas»

Grunnen til at jeg forteller dette er at argumentasjonen vår, de tankeløse ordene jeg sa, må ha framstått som harde og fiendtlige. På en ubehagelig måte minner det meg om innholdet i det som i dag kalles «war on christmas» (krig om jula) i USA. En juletrend som sakte men sikkert har spredt seg til Europa og Norge.

Denne kristelige trenden handler ikke om å ta sin neste i beste mening. Det handler ikke om å forsøke å forstå den andres livssyn, tro eller tradisjon. Den er ribbet for nestekjærlighet, forståelse og nysgjerrighet. Julekrigen er en banaliserende kulturkrig.

Kulturkrigens tapere

En vanlig krig har ingen vinnere, men mange tapere. Det samme gjelder den verbale kulturkrigen. Dersom du skal vinne en kulturkrig må den andre nedkjempes og ydmykes. Det forutsetter at den andre taper ansikt. Kanskje fører kulturkrigen til at taperen skammer seg over sitt livssyn, religion eller kultur.

Få av oss vet hvordan kulturkrigen har rammet barna i Seljord som var årsaken til at skolens rektor døpte om «juleball» til «skoleball» og «julemat» til «tradisjonsmat». Kanskje var barna Jehovas Vitner, slik enkelte har hevdet. Kanskje fikk de endelig lov å gå på sitt første skoleball.

Det kan godt hende det ble mye å bære for disse barna da de forsto at rektor ble truer på livet av sinte kulturkrigere, da saken ble kjent. Det kan ikke utelukkes at det kjentes vondt at to regjeringspartier bedrev kulturkrig på disse minoritetsbarnas bekostning. Kanskje skammet de seg. For å være annerledes og utsatt. La oss håpe barna ikke fikk med seg alt som skjedde. For da kan det hende de ville opplevd seg ydmyket og fratatt verdighet.

Ukristelig

Det er hverken særlig kristelig eller høyverdig å bedrive kulturkrig. Snarere er det både nedrig og ukristelig. Spesielt hvis det rammer noen som er mindre og svakere enn deg selv.

Men det er ikke bare de religiøse minoritetene som taper på kulturkrig. Å drive kulturell nedrakking og ydmykelse gjør noe med den som nedkjemper og ydmyker. Det brutaliserer den som kriger på andres bekostning. Over tid skaper det hensynsløshet.

Å si nei til kulturkrig er ikke det samme som å nedvurdere sin egen tro og holde munn om egne tradisjoner. Det er fint mulig å snakke om egen tro og egne tradisjoner uten å rakke ned på andre. Trolig har det også en større effekt.

Den kristne kulturkrigen er et paradoks og står i sterk kontrast til julebudskapet om det sårbare barnet som ble gitt i vår varetekt. At det sårbare Jesusbarnet ble gitt i menneskenes varetekt var ingen tilfeldighet. Kanskje var det fordi vi skulle se at det lille barnet trengte vår omsorg og kjærlighet, og dermed også at vi skal ta vare på hverandre.

LES OGSÅ: Mener politikere importerer kulturkrig fra USA: - Julen er ikke under angrep i Norge

LES OGSÅ: Vårt Land: Legg bort kulturkrigen

LES OGSÅ: Folk som pynter juletreet tidlig i desember, er det endelige tegnet på at samfunnet er i ferd med å bryte sammen

---