Jubel med undertoner

En unggutt går mot ei stølsbu på åsen i Hallingdal. Han bærer maskinpistol. Selv om det allerede er mai måned, går han på ski. Når han nærmer seg bua, får han se at det er heist flagg på taket. Inne i bua taler kong Haakon på radioen

– Det vart stille. Alle i det vesle laget tok av seg lua. Ingen sa noko. Sjøl sleit han med ein klump i halsen og tårer som han måtte løyne, skriver min onkel Lars T. Bjella i erindringsboka «Guten og bygda». 8. mai 1945 fylte han 23 år, og hele denne vinteren hadde han vært en av «gutta på skauen», hæren som den norske motstandsbevegelsen bygde opp det siste krigsåret.

Begrunnelsen var at man ikke kunne vite hva de 350.000 tyske soldatene i Norge kunne finne på. Ville de velge å fortsette kampen i «Festung Norwegen»? Den norske militærstyrken, Milorg, skulle sørge for å avvæpne tyskerne og sikre ro og orden i landet. De regnet med at det kunne bli kamp.

LES OGSÅ: Motstandsmann: – Vi fikk freden i gave, vant den ikke

Spenning

Det skulle vise seg å gå bra. Tyskerne i Norge la ned våpnene og holdt seg i ro til de kunne sendes hjem. Men 8. mai kunne man ikke vite hvordan det ville gå.

Onkel Lars forteller om spenningen han hadde levd i. Hvordan han hadde forberedt seg på å ofre livet, hvordan han jaget på dør lysten til å trekke seg. Om kamplysten som etter hvert oppsto, om treningen på mulige skarpe oppdrag, om lysten til å ta igjen overfor nordmenn som hadde gått i fiendens tjeneste. Nå var kanskje stunden kommet.

– Kva var det? Var det noko som brast i han òg? Han måtte gå litt for seg sjølv og vera åleine ei lita stund. Noko som hadde bygd seg opp gjennom år og dagar. Kva var det?

Slik beskriver han følelsene sine denne dagen. Det var ikke jubel, men tårer, klump i halsen og uro foran ukjente oppgaver.

LES OGSÅ: Historisk avistid, også for Vårt Land

Hvite busser

Mange nordmenn var i Sverige 8. mai 1945. De fleste hadde flyktet over grensen i løpet av krigsårene. Men noen var nettopp kommet med de hvite bussene som svensken grev Folke Bernadotte hadde fått organisert for å bringe norske fanger ut av de tyske leirene. Min svigerfar Olav Brennhovd var en av dem.

Hvordan han opplevde 8. mai, vet jeg ikke. Han har ikke etterlatt seg noen erindring om den dagen. For ham var den store befrielsesdagen en måned før. Den 10. april ble han og de andre norske fangene kommandert ut av tukthuset i Brandenburg og inn i en ventende buss, der noen snakket svensk og dansk.

– Så satt vi der og så på hverandre og trodde at vi drømte. Ingen sa et ord. Vi var redde for å våkne. «Klyp meg i armen», sa en, og så visste vi det var sant og jubelen brøt løs. Slik beskriver han dagen i ettertid.

Først den 12. mai får han ringt til kona hjemme i Norge. Men det skulle gå enda en måned før han fikk komme hjem. Han var nemlig satt til å lede en leir for løslatte fanger i Sverige.

LRES OGSÅ: De vi ikke ville se

Traumer

Det var mange som var på vei hjem fra krigen 8. mai 1945. Noen kom fra dødsleirene og fra fengslene. Noen hadde deltatt i kampene i Normandie, noen hadde vært krigsseilere. De hadde sett det ufattelige, gjennomlevd det forferdelige. I dag ville vi opprettet kriseteam med psykiatere for å ta oss av folk med så mange traumer. Men krisepsykiatrien ble først oppfunnet flere år senere av en av de løslatte fangene, Leo Eitinger.

I leiren i Rønneby måtte presten Brennhovd trå til som sjelesørger. Han hadde saktens sine egne sår å pleie. Men her var det mange som trengte noen å snakke med, både om det som lå bak og om det som lå foran.

Da han omsider kom til Norge, holdt han ikke ut den feiringen han opplevde som selvgod. Særlig var det utfrysningen og forakten overfor landssvikerne som opprørte ham.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Tomheten

For noen var det en verden som raste sammen den 8. mai 1945. Per Pedersen Tjøstland satt hjemme på gården sin og ventet på arrestasjonen ­– den kom først dagen etter. Noen dager før – 5. mai – hadde han sittet og skrevet Hitlers nekrolog i Germaneren – tidsskriftet til Germanske SS Norge, der han var redaktør.

«En tomhet uten like fylte vårt indre da meldingen kom om der Führers fall», skrev han. Det er Ida Jackson som forteller dette i boka «Morfar, Hitler og jeg».

Det bildet vi ofte får av frigjøringsdagen, er jubelscenene fra Karl Johan. Og jubel var det, både i Oslo og rundt i landet. Men jubelen hadde en undertone. Seieren hadde kostet, og for mange ventet fortsatt en pris å betale.