Israel var en rød stat fra starten

I 1905 melder den knapt 20 år gamle studenten David Grün seg inn i det sosialdemokratiske, jødiske arbeiderpartiet ved Universitetet i Warszawa. Samtidig bryter det ut revolusjon i Russland. Pogromene tiltar mot europeiske jøder, og sosialisten Grün blir dratt inn i den sionistiske bevegelsen.

Allerede året etter emigrerer Grün med familien til Jerusalem mutasarrifat, som er under osmansk herredømme. Han blir utvist fra Palestina i 1915, men fortsetter kampen for sosialisme og sionisme fra USA. Tilbake i Palestina etter første verdenskrig, skal Grün bidra sterkt til å etablere både det sionistiske, sosialdemokratiske partiet Mapai, og de jødiske arbeidernes fagorganisasjon Histadrut.

LES OGSÅ: Israels store parti, Arbeiderpartiet, er redusert til en tidel

Holocaust åpnet for jødisk stat

Både før og etter Holocaust blir den sosialdemokratiske sionismen en helt avgjørende kraft i kampen for å danne et jødisk hjemland i Palestina.

Drøye tre år etter krigens slutt er det David Grün, som for lengst har skiftet til det hebraiske etternavnet Ben-Gurion, som 14. mai 1948 kan lese opp uavhengighetserklæringen om å opprette en «jødisk stat i Eretz Israel».

Ben-Gurion blir den selvstendige statens første stats- og forsvarsminister, en stilling han holder fra 1948 til 1953, og igjen fra 1955 til 1963. Først i 2019 blir han forbigått av høyreorienterte Benjamin Netanyahu som Israels lengst sittende statsminister.

Landsfader uten silkehansker

Ben-Gurion er Israels landsfader, og den gamle soldaten går til dels brutalt fram for å sikre den jødiske staten:

– Det spiller ingen rolle hva verden sier om Israel. Det eneste som betyr noe er at vi kan eksistere her i våre fedres land. Og med mindre vi viser araberne at det er en høy pris å betale for å myrde jøder, vil vi ikke overleve, sier Ben-Gurion til senere statsminister Ariel Sharon under massakren mot den palestinske landsbyen Qibya i 1953, der minst 69 innbyggere ble drept.

Labor-dominans i 30 år

Under ulike navn, og gjennom flere partifusjoner, skulle det israelske arbeiderpartiet komme til å dominere den jødiske statens politikk totalt de første tre tirårene. Ben-Gurion blir etterfulgt av sterke sosialdemokratiske statsministre som Levi Eshkol, Golda Meir og Yitzhak Rabin.

Først i 1977 får landet sin første høyreorienterte statsminister, Menachem Begin fra Likud. Også på 1980- og 1990-tallet er arbeiderpartiet mektig, med først Shimon Peres og deretter igjen Rabin som statsministere i rene Labor-regjeringer.

Norge ble tilrettelegger

Starten på nedgangstiden for partiet skal på oppsiktsvekkende vis henge sammen med norske sosialdemokraters omsorg for Israel, og for den palestinske befolkningen. På 1990-tallet blir den såkalte Oslo-kanalen etablert, en diplomatisk kanal for hemmelige forhandlinger mellom Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO).

Med pådrivere som Arbeiderpartiets utenriksminister Johan Jørgen Holst og hans statssekretær Jan Egeland, samt samfunnsforskeren Terje Røed-Larsen i fagbevegelsens forskningsinstitutt FAFO, ender det med undertegnelsen av Oslo-avtalen 13. september 1993.

Jubelen for Osloavtalen stilnet

Oslo-avtalen var første politiske avtalen mellom de to hovedmotstanderne i Midtøsten-konflikten. En palestinsk statsdannelse var i emning, men feststemningen skulle de neste årene drukne i misnøye og blod, der sterke krefter på begge sider av konflikten gjorde alt de kunne for å underminere avtalen.

Da Labor-leder og statsminister Yitzhak Rabin ble drept av en ultraortodoks jødisk ekstremist 4. november 1995, svant samtidig mye av håpet for den palestinske statsdannelsen.

Det ble også begynnelsen på slutten for Labors storhetstid i en stat de selv var fødselshjelper for.

LES OGSÅ:

• Israels store parti, Arbeiderpartiet, er redusert til en tidel

• Kongen dropper Israel

• Erling Rimehaug: Naive Oslo

---

Fakta:

---