Ingen er trygg for fare

Natt til fredag ringte telefonen i Jeriko. Det var beskjed om terroren som hadde rammet Paris. Og forunderlig nok føltes det trygt å være i Midtøsten, fjernt fra det som skjedde i Europa.

Etter to uker i Israel og palestinske områder, der vi bare opplevde fred og vennlige mennesker, landet vi i Frankfurt, der meldinger om bombetrusler i Hannover preget nyhetene. I Europa råder frykten på en helt annen måte akkurat nå, enn i Midtøsten.

Idyllen

Jeg husker for mange år siden da flyet kom inn over Oslofjorden, med sine øyer og fargerike trehus og båter med kjølvannsstriper i blankt vann - det er så lenge siden at vi landet på Fornebu. Jeg kom fra Midtøsten, og jeg husker at jeg tenkte: Finnes virkelig denne idyllen på ordentlig?

Norge er fortsatt vakkert. Men det er ikke lenger en avstengt idyll vernet fra den farlige verden. Det er alt gått fire år siden terroren rammet oss, og selv om den kom innenfra, var den et bud om at vi var innhentet.

Nå tror jeg vi er i ferd med å erkjenne det: Verden er farlig, og ingen er trygge. Heller ikke vi.

LES OGSÅ: – Palestinerne vil tape på knivangrepene

Israel

Før jeg reiste for å gå fra Nasaret til Betlehem for et par uker siden, var det mange som spurte meg hvordan jeg kunne våge det. Var det ikke farlig der nede? Nyhetsmeldingene om vold og drap rant jo inn hver eneste dag.

Selv kjente jeg meg egentlig ganske trygg. Det er lenge siden Israel har opplevd terroraksjoner av det slaget som har rammet Europa.

I Israel er det flere som nå sier «Velkommen etter» til oss i Europa. Nå må europeerne snart ete i seg sine store ord om frihet og mangfold, sier israelerne. Snart vil vi gjøre som de har gjort: Bygge gjerder, internere mistenkelige personer, bygge sjekkpunkter og straffe familiene til terroristene.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Knivstikking

Men før vi kopierer Israel, er det verd å merke seg at heller ikke israelerne er trygge. Knivstikkingen de siste ukene har nok en gang vist israelerne at de aldri kan føle seg trygge, uansett hvor sterke mottiltak de tyr til.

Hadde palestinere flest vært så blodtørstige som de framstår i propagandaen, både i den israelske og den palestinske, ville det forlengst ha vært et blodbad i gang. Da ville gjerder og kontrollposter ikke skapt den relative trygghet som tross alt er der.

Både israelere og palestinere lever likevel med vold og utrygghet på en helt annen måte enn oss. De lar ikke hverdagslivet forstyrre, de lar seg ikke lamme av usikkerheten. Det er her vi har noe å lære, tror jeg.

I stedet for å tro at vi igjen kan bli fullstendig trygge, må vi lære oss å leve med utryggheten. Det innebærer blant annet at vi ikke må la terrorhandlingene dominere oss fullstendig.

LES OGSÅ: Konflikten om Tempelhøyden er en kamp om identitet

Nyhetsstrømmen

For meg var det en tankevekkende erfaring at paristerroren nådde meg på et sted uten internett og fjernsyn. Det lærte meg noe om hvor mye frykt det skapes av å følge nyhetsstrømmen med alle sine forferdelige detaljer og uetterrettelige spekulasjoner.

Det er kanskje paradoksalt å si for en journalist: Men jeg tror vi trenger å verne oss mot altfor mye informasjon om vi ikke skal forgå av frykt. Selvsagt skal vi ikke fornekte virkeligheten. Men et litt mer distansert og porsjonert inntak av informasjon kan gi rom for å roe ned og reflektere over det som skjer.

Guds barn

I tittelen på denne artikkelen har jeg feilsitert en kjent salme. Ofte tror jeg Lina Sandell oppfattes slik: Guds barn er trygge for fare. Men det er ikke det salmen sier. Den sier at vi er trygge midt i fare, fordi vi er båret av Guds faderarmer som ingenting kan rykke oss ut av.

Det er frykten for døden som gjør terroren så virkningsfull. Under Golfkrigen i 1990 opplevde jeg at mennesker ble drept i nærheten av meg, og jeg erfarte hvor lammende dødsangsten kan være. Da var det Davids salmer og jesusbønn som ga meg roen tilbake. Siden har ikke angsten for døden hatt det samme grep på meg.

For meg er tryggheten altså knyttet til gudstro. Men jeg tror også man kan finne en trygg forankring uten en slik tro. Det handler om å finne en kjerne i livet som ikke er avhengig av den ytre tryggheten. Kanskje er vi i Vesten spesielt sårbare for frykten fordi vi er så vant til at det er det ytre som gir trygghet og mening.

LES OGSÅ: Europas og kristenhetens tid er forbi i Michel Houellebecqs roman

Tomrommet

Den franske forfatteren Michel Houellebecq har vakt mye oppmerksomhet med sin roman om en tenkt muslimsk maktovertakelse i Frankrike. Jeg skal ikke skryte på meg å ha lest boka. Men i de mange omtalene jeg har lest, har det slått meg at det ser ut som forfatteren egentlig skriver om det tomrommet som er oppstått i våre vestlige nasjoner ved at vi har mistet den indre meningen med livet. Det er denne indre trusselen som er den farligste, fordi det er den som tar fra oss motstandskraften.

Våre myndigheter skal selvsagt gjøre alt de kan for å bekjempe terrorisme, for å avsløre og uskadelige de som vil drepe og ødelegge. Men så lenge vår eneste kilde til trygghet er at dette vil lykkes, er vi sårbare for frykten. Da vinner terroristene.