Indiekatedralen er på børs

Etter å ha drevet Øyafestivalen med høy risiko i snart 20 år, har altså Oslos største musikkfestival blitt kjøpt opp av investeringsplattformen Superstruct Entertainment. Mange skal selvfølgelig mene noe om dugnadsånd og musikkprofil. Festivalen kommer til å miste hjertet og selvstyret, sies det.

Indie

Det er hovedscenen som gjelder. Folk strømmer til for å høre Arcade Fire. Det er tydeligvis indiemusikk som er det store i 2018. For tyve år siden var det sortkledde shoegazere på trygd man forventet, hva nå? To karer i tredveåra stiller seg opp rett foran­ meg, de deler en miljøvennlig popcornpose, og er skikkelig gode på å ta popcorn annenhver gang. Her vi står pleier lyden å være dritbra, sier han ene. Kult, får han til svar. Det er som om de venter på en kinofilm, og med et brak blir det liv i skjermene.

Den nye discoen

Publikum skvetter til og storskjermene blir politisk korrekte, U2 i mikro­format. Bandet gjør en fiffig ­entré foran på scenen. De vinker én etter én og det er ikke måte på hvor mange som følger dagens hovedtaler, vokalist Win Butler, opp trappen. De virker særdeles glade og sympatiske, kledd i hvitt. Alle er på plass. Åtte i bandet og 9.000 tilskuere. Fire tromme­stikkeslag senere er «Every­thing Now» i gang, og jeg forstår at ­indie er den nye discoen. Utrolig fengende, en blanding av Scissor Sisters og Abba.

LES OGSÅ: – Kortreist mat, langreiste artister

Godlune

Publikum er i godlune der de klapper høflig og taktfast med fulle ølglass. Han ene rett bak meg, en energisk 60-åring uten glass, er den eneste som klapper på en og tre. Slik skal det fortsette i litt over en time. Mot slutten av super­hiten, når alle skal synge «Na na na na», er det ei som roper: «Jeg elsker tekstene deres!»

Så forsvinner låt nummer to, «Neighborhood#3 (Power out)», og da er det litt som om gnisten går ut av alle. Folk er fornøyde med å være på Øya, men hvordan man er til stede, er det ulike oppfatninger om. Ei jente bommer en paracet fordi hun har så sykt vondt i hodet, nå vet de fleste det. En bemerker at vokalisten ligner på Stephen Fry, mens ­vokalen til Regine Chassagne høres ut som Minnie Mus, der hun synger «Electric Blue».

En mann nekter å gi fra seg plastbegeret til ei jente som samler, og en snakker høyt i tele­fonen, prøver å beskrive hvor han befinner seg. Et tvillingpar finner ut at de er på feil konsert. Alt dette skjer innenfor en radius på to meter.

Ut i regnet

Regnet kommer. 9.000 mennesker er forberedt og i løpet av ti sekunder er alle iført regnponcho, nå er det opp til Arcade Fire å gi oss varmen.

Butler går ut i regnet og ser opp mot himmelen, sender en hilsen til David Bowie. Så tar bandet tak med «The Suburbs», og de slipper aldri. Nå har folk drukket opp, alle unntatt én klapper hardt og i takt. «Reflektor», tittel­sporet fra fjerdeplaten, er lang og suggerende, bandet byr på seg selv, tar jobben på alvor. 18.000 ­armer svaier sidelengs, og når alt nesten er over synger hele Tøyen outroen til «Wake up». Hadde katedralen hatt tak, ville det løftet seg.

Øyafestivalen gjør det den skal, og de er best på det. Ingenting kommer til å forandre seg selv om de er på børs. Ei heller en ufokusert pratende menighet. Dette er ikke en kinosal, dette er en levende happening på sitt beste. Ingen dugnadsånd kommer til å forsvinne på grunn av trygge rammer.

Er det bra nok, holder det. Indie favner alle nå, enten det gjelder festival eller musikk. Og alle kan føle seg hjemme i katedralen på Øya. Shine on!

Ronnie MAG Larsen