Den norske kirke har nylig sendt ut valgbrosjyrer til de tusen postkasser. Målet er å få flest mulig av de 3,1 millioner stemmeberettigede til å stemme ved det forestående kirkevalget.

Brosjyren har blitt ­kritisert, blant annet av prest ­Marita ­Bjørke Ådland (VL onsdag). Hun mener Kirkerådet deler opp medlemmene i a- og b-lag. Ingeborg Dybvig, kommunikasjons­direktør i Kirkerådet, ­skriver (torsdag) imidlertid at ­teksten forholder seg til realitetene: De fleste kirkemedlemmer går ­sjelden i kirka. Det er også ­disse brosjyren først og fremst ­retter seg mot, ifølge Kirke­rådets ­direktør ­Ingrid Vad Nilsen (fredag).

Kirkerådet har utvilsomt rett i at mange går lite i kirka, men at deres valgdeltakelse likevel er ønsket. Så hvorfor blir Ådland og mange av hennes kolleger så opprørte over brosjyren?

Vertskap og gjest

Med hvit skrift mot lilla bakgrunn sier ­brosjyren: «Hei du, lenge siden sist?» Blar du om, kan du lese: «Var det i julen, i en ­begravelse eller i et bryllup i fjor ­sommer? Eller går du kanskje ofte i ­kirken?» Mellom linjene i siste setning lyser et mot formodning.

Det er lett å se at dette kan ­leses som en defensiv, fremmed­gjørende og anklagende tekst. Brosjyren legger opp til at ­kirka er et sted som har et vertskap, og at folket er gjester som bør ­komme oftere på besøk. Og altså ikke et fellesskap av like­verdige der Ordet forkynnes og sakramentene forvaltes.

For ­prester som hver dag arbeider for ­menigheter á la siste ­setning, er det provoserende når kirka på nasjonalt plan tilsyne­latende ikke anerkjenner strevet og ­visjonen.

Forskjell på folk

Brosjyren kan imidlertid også leses som en overraskende ærlig ­erkjennelse av at ikke alle mennesker er ­religiøst interesserte, men likevel ønsker å opprettholde medlemskapet. Det er viktig for kirka å finne en god måte å forholde seg til denne medlems­kategorien på.

Hvordan formidle at alles ­engasjement er ønsket, uten å løfte pekefingeren? Uansett ­kirkesyn er det jo sterkt ønskelig for en kirke at medlemmene oppsøker den. Hvordan fortolke de forskjellene som ­finnes i ­kirkelig engasjement, uten ­dermed å dele kirka i kjerne og periferi?

Trampe over

Kirka bør ikke skyve inaktive fra seg, men den må sannelig heller ikke skyve aktive fra seg. Den forrige kirkelige reklamekampanjen, Rom for deg, så talende nok ut til å ha rom for det meste, bortsett fra tro.

Og her ligger også ­problemet med brosjyren: Den er så ­fokusert på å rekke hånda ut til de kirke­sjeldne, at de på veien ­utover tramper seg over og forbi de ­kirkevante, de som står nærmest.

Selv tenkte jeg et fornærmet «kommer dere her og forteller meg at jeg bør gå mer i kirka?» da jeg åpnet brevet. For det er ikke lenge siden jeg var i kirka, det var faktisk nå på søndag. Så kom jeg på at de jo egentlig ikke snakker til meg. Men hvorfor vil de ikke det? Har Den norske ­kirke råd til å ta min stemme for gitt?

For min egen del

Det er en dynamikk mellom passive medlemmer og aktive medlemmer som gjør at Den norske kirke ­aldri må regne med den ene gruppa og ikke den andre. For det må være mange nok medlemmer å ta av for at noen vil ­holde ­søndagsskole og bake kake.

Og det må være en god håndfull aktive for at de ­passive opplever at de kommer til en ­menighet, og ikke bare en kirke, og kanskje til og med blir engasjerte. ­Aktive og passive forutsetter hverandre.

Jeg er ivrig kirkegjenger, og jeg ønsker å bli møtt og satt pris på. Ikke fordi jeg fortjener det, men fordi jeg ikke engasjerer meg av pur idealisme. Jeg går først og fremst i kirka for min egen del, og skal jeg fortsette med det må kirka snakke også til meg, ikke bare til dåpsfølget.

Problemet er ikke at Kirke­rådet henvender seg til de ­kirkesjeldne. Men det er ikke sikkert det treffer dem godt, og også fornærmer andre medlemsgrupper.

Lekk i begge ender

Kirkerådet har laget en brosjyre som ikke appellerer til kirkegjengere og prester. Vi føler oss oversett. Vi kan enkelt finne andre kirkelige fellesskap, det står noe på spill. På den andre sida er det også usikkert om brosjyren ­appellerer til de passive. De kan føle seg ­anklaget og ­fremmedgjort. Og for dem er det enda ­lavere terskel til mental eller reell utmeldelse av Den norske kirke.

I verste fall stikker slike ­kommunikasjonsfremstøt to hull i kirka, slik at den lekker i ­begge ender. Neste gang kan ­kirka ­heller si det like greit og enkelt som når likeverdige ­mennesker flest møtes: Takk for sist!